VERDENSBILLEDE i antikken. I middelalderen førte den astrologiske interesse til ivrige studier av himmellegemene. Bildet av disses bevegelser ble efterhånden så komplisert at det nye, heliosentriske v. som ble utformet av Nicolaus Coppernicus (1473—1543) kom til å bety en stor forenkling og samtidig en veldig utvidelse og omveltning i forhold til innarbeidet tenkemåte. Noe senere fulgte v.s utvidelse i tid, da G. L. Buffon (1707—88) oppga å forklare fossilene ut fra syndflodsberetningen og regnet med tidsrom som sprengte rammen for den bibelske kronologi. Vår tids paleontologi setter menneskehetens alder til minst 5—6 hundre tusen år, de levende organismer til minst 500 millioner år og jordens alder til ca. 3 milliarder år. De forhistoriske funn knyttes systematisk sammen ved hjelp av utviklingslæren, som regner med en genetisk sammenheng mellom de forskjellige arter av levende organismer, inklusive mennesket. Utviklingen bort fra et anskuelig v., bygget på umiddelbar opplevelse og iakttagelse, har i de siste 60—70 års naturvitenskap tatt en ny vending. Plancks kvanteteori, Einsteins alminnelige og spesielle relativitetsteori, Bohrs komplementaritetsteori og Heisenbergs usikkerhetsrelasjon har sprengt det lukkede bilde av et solid, materielt system, bestemt av urokkelige og entydige, kausale naturlover. I stedet trer et system av matematiske symboler som bare mangelfullt og analogivis kan omsettes i anskuelige forestillinger. Derfor er det nye v.s konsekvenser for virkelighetsoppfatningen ennu langtfra klarlagt. Men man synes å skimte konturene av et åpnere, mer dynamisk univers. Karakteristisk er at arbeidet med v., efter i lange tider å ha sortert under den rene naturvitenskap, igjen støter på de grunnleggende erkjennelsesteoretiske og metafysiske problemer. I samme retning virker den »parapsykologi» som begynner å gjøre seg gjeldende som egen vitenskapelig disiplin, d.v.s. utforskningen av en del ekstraordinære sjelelige fenomener som klarsyn, fremsyn o.s.v. Disse fenomener reiser nemlig ikke bare spørsmål om den menneskelige psykes funksjonsmåter, men i like høy 1139 grad om virkeligheten og dens egne grunnstrukturer. Teologisk. Forholdet mellom kirken og vitenskapenes arbeid med v. har ofte vært lite lykkelig. I stor utstrekning har teologien bekjempet naturvitenskapen og omvendt. Konflikten er forståelig. Dels har kirken gjort bibelens og kirkelærens autoritet gjeldende på områder hvor den efter sitt vesen hverken kan eller skal være det. Især har den gammeltestamentlige skapelsesberetning vært holdt for autentisk realopplysning om verdens og menneskets tilblivelse. Dels har nydannelsene i v. jevnlig vært forenet med kristendomsfremmed ideologi, på 1600-tallet panteisme*, på 1700-tallet deisme* og rasjonalisme*, på 1800-tallet og inn i vårt århundre materialisme*, positivisme* og naturalisme*. Så har både vitenskapen og kirken manglet det tilstrekkelige kritiske skjønn til å skille mellom v. på den ene side, verdensanskuelse, livssyn og religion på den annen. I dag er situasjonen gunstigere. Innenfor naturvitenskapene er den naive sammenblanding av v. og livssyn i hovedsaken overvunnet, dels gjennom filosofisk grunnlagsbesinnelse, dels gjennom utviklingen innenfor disse vitenskaper selv. I teologien har man på den ene side trukket konsekvensene av den historiske og litterære innsikt i de bibelske skrifters art. Det fremtrer efterhånden som noe selvfølgelig at den bibelske forkynnelse forutsetter sin tids og sitt steds v., som like selvfølgelig er forskjellig fra vårt. På den annen side har tradisjonen fra Kant og Schleiermacher vist seg fruktbar for forstàelsen av den religiøse tros egenart i forhold til alle naturvitenskapelige erkjennelser. Fordi evangeliet vil noe annet enn å gi opplysninger om v., er det prinsipielt uavhengig av det antikke v.s korrekthet og rokkes ikke av forskyvninger i v. Prinsipielt gir nye erkjennelser på v.s område derfor ikke anledning til teologisk motstand, selv om de fører bort fra det v. som var den naturlige ramme om bibelens budskap. Teologiens nærmeste oppgave blir snarere å skaffe plass for andre holdninger til verden og historien enn den vitenskapelige. Disse 1140