WEXELS sokneprest B. A. Lindeland, bibelskolestyrar Nils Lavik og ungdomsskolestyrar Hans Sandvoll. Ein markant førar innan forbundet gjennem 20 år var Andreas Lavik, reisetalar, stortingsmann, medlem av kyrkjekommisjonen 1908—11, redaktør, hovudsekretær, bibelskolestyrar (d. 1918). Bladet »Sambaandet» har gjennom alle år vore hovudorgan for organisasjonen. V. omfatar f. t. om lag 600 indremisjonslag, 350 ungdomslag og 200 Finnmarks-lag. Forbundet har ca. 65 faste arbeidarar. Av prinsipielle grunnar er ein stor del av reisetalarane ikkje heil-års-arbeidarar; dei står i eit praktisk yrke ein viss del av året. — V. er medlem av Organisasjonenes Fellesråd. Litt.: E. Sverdrup, Fra Norges kristenliv (Kristiania 1918); Det Vestlandske Indremisjonsforbund gjennom 530 år (Bergen 1948); Syn og retningsliner for Det Vestlandske Indremisjonsforbund (Bergen 1953); 57. årsmelding, Det Vestlandske Indremisjonsforbund (Bergen 1955). A. S. WEXELS, Wilhelm Andreas (1797—1866), norsk prest, f. i København 1797, flyttet til Norge og studerte fra 1815 ved universitetet i Kristiania, cand. theol. 1818 med utmerkelse. Han ble i 1819 kateket ved Vor Frelsers kirke (Domkirken) i Kristiania, hvor han virket som prest til sin død, fra 1846 som res. kap. Tilbud om å bli stiftsprost og biskop avviste han. W. var påvirket av sine lærere ved universitetet, S. B. Hersleb og S. J. Stenersen, av sin venn brødremenighetsforstander N.J. Holm og fremfor alt av N.F.S. Grundtvig*. Tidlig opptrådte han mot rasjonalismen som talsmann for en bibelsk-kirkelig anskuelse. I et motskrift angrep han filosofen Niels Treschows »Christendommens Aand» (1828). I den striden som fulgte støttet W. seg stadig mer til Grundtvig. Tross sin spinkle stemme oppnådde han etterhånden uvanlig stor anseelse som predikant og øvet ikke mindre innflytelse som flittig publisist. Til ca. 1850 var han fører for den kirkelige vekkelse og restaureringsbevegelse i Norge, med tilslutning ikke minst av prester og lærere. Mange av W:s oppbyggelige skrifter utkom i tallrike opplag: »Andagtsbog for Menig- 1147 mand» (1826, 13 opplag), »Bibelhistorie for Børn» (1830, 20 opplag), » Christelige Betragtninger» (1833), flere postiller og Luthers store katekismus med anmerkninger (1828). Han skrev et minneskrift i anledning av Augustana (1830) og en forklaring i 4 bd. til de nytestamentlige skrifter (1837—54). Av hans »Tids-Skrift for Kirke-Krønike og christelig Theologie» utkom ialt 3 bd. (1833—39). 1I »Religiøs-politiske Betragtninger» (1837), rettet mot presten Iver Hesselberg, tok W. avstand fra den ytterliggående liberalisme. Siden ble han stadig brukt til offentlige verv av kirkelig art, satt i kommisjonene angående konventikkelplakaten og lov om dissentersamfunn, og deltok etter oppdrag i omarbeidelsen av Pontoppidans forklaring og utgivelsen av de symbolske bøker. Et par är (1849—51) var han lærer ved det praktisk teologiske seminar, hvilket førte til at han skrev et av sine betydeligste verker, »Foredrag over Pastoraltheologien» (1853), som man har kalt den norske grundtvigianismens programskrift. Den »Omarbeidede Forklaring» ble autorisert 1843 til bruk i alle skoler og ved konfirmantundervisningen, men møtte voldsom motstand fra det vakte lekfolk, hvis verste innvending var at boken lærte omvendelse etter døden. Uviljen vendte seg ensidig mot W., hvis motstand mot lekmannsprekenen sammen med hans toleranse i dissenterspørsmålet (1843) ble ilde opptatt. Da han prøvde å berolige stemningen med sin »Aabne Erklæring» (1845), virket det mot sin hensikt. Chikanøse brev strømmet inn til ham. I flere år florerte lekmannshøvdingen Olaus Nielsens blad »Kirkelige Tidende» på å angripe W. og »grundtvigianismen». I 1852 måtte regjeringen ta tilbake forordningen om at den nye forklaringen skulle være den eneste tillatte. W:s innflytelse i lekmannskretser var slutt. Gisle Johnson* overtok førerskapet. W. syslet med salmer fra 1820-årene og utga en rekke små og store samlinger. Hans »Christelige Psalmer, Bidrag til et vordende Psalmeværk for den norske Kirke» (1840, økte utgaver 1844, 1859) med sterkt innslag av Grundtvigs og egne salmer, vakte oppmerksomhet, og alle antok at W. ville bli le- 1148