for noen, vil si at han gjör det kjent for vedkommende, gjennom profetisk inspirasjon eller lignende (1. Pet. 1:12; 1. Kor. 2:10, 14: 30; Matt. 16: 17; jfr. bruken av substantivet å. 1. Kor. 14: 6, 26; Gal. 2: 2; Åpb. 1: 1). Dels brukes ordene absolutt, nesten alltid i passiv, da dreier det seg mer om at saken selv trer frem, åpenlyst og virksomt. — Denne språkbruk hörer særlig hjemme i eskatologien. Jesu Kristi å. er en fast term for hans komme i herlighet (1. Kor. 1:7; 2. Tess. 1:7, 2:8; 2. Tim. 4: 1, 8; 1. Pet. 1: 7, 13; Luk. 17:30). På liknende måte kan det tales om Antikrists å. (2. Tess. 2:3, 6, 8), om å. av Guds vrede og dom (Rom. 2:5) og om å. av den kommende herlighet og frelse (Rom. 8: 18; 1. Pet. 1:5, 5: 1). På dommens dag skal alle menneskenes gjerninger og skjulte tanker komme for dagen (1. Kor. 3: 13, 4: 5; 2. Kor. 5: 10, jfr. Ef. 5: 13), men da, ved Kristi å., skal også Guds barn bli åpenbaret i herlighet (Rom. 8:19; Kol. 3:4; 1. Joh, 3: 2). Gud er den som åpenbarer det skjulte. Forholdsvis sjelden er det derimot tale om at Gud blir åpenbaret. Det henger sammen med at Gud i Bibelen ikke er tenkt som noen uvirksom og ukjent Gud. Fra verdens skapelse av har hans kraft og guddom vært åpenbaret i hans gjerninger slik at menne- _ skene som ikke har takket og æret ham, er uten undskyldning; allerede för dommens dag åpenbares derfor Guds vrede (Rom. 1: 18 ff.). Den gammeltestamentlige å. har ikke sitt mål i seg selv, men peker frem mot Kristus (1. Pet. 1:12; 2. Kor. 3: 7 ff; Joh. 5:46). Hvor Gud selv nevnes som objektet for å., er det det singulære og eksklusive ved Sönnens å. av Faderen som blir fremhevet (Matt. 11:27; jfr. Joh, 1:18). Hele den evangeliske historie kan sees som å.; mest konsekvent skjer det i den johanneiske fremstilling av Jesus, som i sin person er Guds å. (Joh. 12: 44 ff., 14:6 ff., 17:6 ff. o. s. v.). Til forskjell fra den kommende å. i herlighet er Jesu virke på jorden en å. i det skjulte (»Messias-hemmeligheten»); hvem han egentlig er og hva hans gjerning innebærer, blir bare forstått av dem Gud åpenbarer det for (Matt. 11:25, 16: 17; jfr. Mark. 4: 11 f.; 1225 ÅPENBARING Joh. 6:44, 17:6). Jesu död på korset var tilsynelatende den rake motsetning til en guddommelig å.; först ved å. av ham som den oppstandne blir det fullt klart hva hans komme, liv og död innebærer (Luk. 24: 44 ff., Joh. 2:22, 12:16, 14:18 ff., jfr. hele fremstillingen hos Markus bl. a. 9: 9, og Gal. 1: 12 og 16). Sammenfattende kan allerede Jesu komme »i kjöd» (1. Tim. 3: 16) forkynnes som hans å. »I de siste tider» (»realisert eskatologi»!) ble Han, som fra evighet hadde vært utvalt og preeksistent hos Gud, åpenbaret for å bortta synden og tilintetgjöre döden og djevelens gjerninger (1. Pet. 1:20; Hebr. 9:26; 2. Tim, 1:10; 1. Joh. 3: 5, 8). Å. av Kristus innebærer å. av livet (1. Joh. 1:1 f.) og av Guds frelsende rettferdighet (Rom. 3:21 ff.), hans nåde og godhet (2. Tim. 1:9 f.; Fil. 3:4 f.) og hans kjærlighet (1. Joh. 4:9). Det dreier seg her ikke bare om en ny kunnskap, men om en real å., en ny Guds gjerning til frelse, hvorved Gud viser seg som en nådig Gud. Til menneskers kunnskap kommer denne å. gjennom apostlenes forkynnelse av Kristus, men real-å. og kunnskapsmeddelelse hörer her ulöselig sammen. At Gud har satt apostlene til å forkynne evangeliet, hörer med til selve hans gjernings-å. i Kristus, og i forkynnelsen blir å. aktuell, nærværende virkelighet (Kol. 1:24 ff.; Ef. 3: 2 ff.; 2. Tim. 1: 10 f.; Tit. 1:2 f.; 1. Joh. 1:1 ff.). Ved den Hellige Ånd blir å. i ordet mottatt i tro og forståelsen av den utdypet (1. Kor. 2: 10 ff.; Ef. 1:17 ff.; Joh. 14:26, 16:12 ff.). I forkynnelsen av evangeliet skjer derfor den nåtidige, om man så vil »fortsatte», å.; i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro (Rom. 1: 17 — brevets tema.). Som Kristus selv, så er også forkynnelsen av ham en å. til tro, frelse og liv — eller til vantro, undergang og död (2. Kor. 2: 14 ff., 4: 2 ff.). Som forkynnelse av Kristus gjör derfor N. T. krav på selv å være å. At den grunnleggende å. er gitt en gang for alle, utelukker ikke muligheten av leilighetsvise å. av profetisk eller visjonær art, men de må pröves ut fra Kristus-kerygma og bekjennelse, og har bare en underordnet betydning (1. Kor. 12: 7 ff., 14; 2. Kor. 12). Det er gjennom svake men- 1226