Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det humanistiske ideal
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MIDDELALDERLIG HUMANISME
opplivningen av de antikke idealer. Vi lærte på skolen at huma-
nismen og den nye tid den brakte med seg var så strålende i for-
hold til den «mørke» middelalder. Vi har måttet lære å tenke
om igjen. På en måte opplevde den virkelige humanisme en blom-
stringstid nettopp i Europas middelalder. Dens syn på mennesket
var, at mennesket sto øverst på skapningens stige, var forgjen-
gelig og skrøpelig, men eide en udødelig sjel som gikk inn i
Guds verdensplan og som Satan gjerne ville nappe til seg. Det
sto derfor kamp mellom Himmelens og Helvetes makter om hver
menneskesjel, og i denne kampen deltok mennesket — på Guds
eller Satans side. Sjelen, ånden var det vesentlige, kroppens
oppgave var å være dens lydige tjener og bærer her på jorden.
Sammenhengen mellom kropp og sjel, mellom det sanselige og
det oversanselige var hel. Da islandske geistlige engang samledes
til et møte, tok en av dem fram sin dyrebareste relikvie: et hel-
genbein som var gammelt og morknet, og lot det gå rundt i kret-
sen. Alle luktet de på beinet og nøt den himmelske duft som
strømte ut fra det. Men én var så ulykkelig at han ikke kjente
denne duften, han syntes det luktet fælt — råttent bein. Da la
de fromme menn seg på kne og ba om at også han måtte få
nåden til å kjenne duften av relikvien, og det gjorde han også
etter bønnen. Det er middelalder! Og vi kan spørre: Hva er mest
«virkelig», stanken den vantro kjente før, eller duften han kjente
etter bønnen? Iallfall kan vi være forvisset om at da hans sanser
adlød hans ånd, ble han meget lykkelig, han var igjen opptatt
i de helliges samfunn — utenfor hvilket det bare var gråt og
tenners gnidsel.
Middelalderens kultur var religiøs, og at det humanistiske ideal
virket sterkt i den kan vi se på den harmoni som det var mellom
kultur og sivilisasjon i middelalderens Europa. Den gotiske kate-
dral er det høyeste uttrykk for denne harmoni som tenkes kan.
Menneskene fant ikke det betydningsfulle i intelligensen, når
det gjaldt naturlovene var de lette å lokke på villspor, men når
det gjaldt de moralske verdier, lot de seg ikke så lett narre. Europa
har aldri opplevd en slik åndelig idémessig enhet som i det
trettende århundre, da også Norge var med, og en mann i Nam-
dalen skrev det humanistiske hovedverk i vår gamle litteratur:
«Kongespeilet». Om det skriver Fredrik Paasche bl. a.: . .. den
talende har noe på hjertet, noe han brenner etter å få sagt: det
«høviske» er blitt ett med «mannevett», godhet, rettferdstrang,
80
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
