Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det humanistiske ideal
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
KONFLIKTEN MELLOM DET JORDISKE OG DET EVIGE I MENNESKET
sannhet var uforenelig med den sannhet forskningen søkte, da
var også splittelsen mellom Europas religiøse kultur og dens
naturvitenskapelig begrunnede sivilisasjon uunngåelig. Huma-
nismens eppgave, den å bevare harmonien mellom kultur og
sivilisasjon, ble til slutt uløselig.
Da naturvitenskapen og teknikken i slutten av 1700-årene
kunne gå sammen med den nye kapitalismen om gjennomførin-
gen av den første industrielle revolusjon, ble menneskeånden
først og fremst oppfattet som et redskap for materielle fram-
skritt, øket utnyttelse av jordens rikdommer og — mennesket
selv. Slaveriet nådde former som i retning av ubarmhjertighet
og kynisme ikke ble overgått av det førkristelige samfunn. Hu-
manistene sto maktesløse mot dette barbari.
I Johann Wolfgang Goethe oppsto et menneske som i sin egen
utvikling og diktning gjenspeiler alt menneskelig, og som i sitt
hovedverk «Faust» har gitt en analyse av konflikten mellom
det jordiske og det evige i mennesket. Goethe arbeidet med Faust
fra sin første ungdom til året før han døde, og i de forskjellige
utgaver finner vi uttrykk for menneskets livsproblemer i alle
levealdrer og overgangskriser, dem Goethe selv så mange ganger
ble rystet av, men gjenfødtes ved.
Grunnproblemet i Faust er dette: Hva har størst makt over
mennesket, det onde eller det gode, og er det frelse å finne for
et menneske som har gitt etter for det onde? Humanismens
svar gir Goethe til slutt i skildringen av Faust da han som gam-
mel våkner opp til levende menneskelighet. Sorgen ånder på ham
og gjør ham blind, men et nytt lys tennes i hans indre. Med
sjelens blikk ser Faust utover den verden han har fravristet
naturens makter. Han drømmer sin store herskerdrøm: Ikke å
herske gjennom diktatur, men å stå på fri grunn sammen med
et fritt folk, å leve evig i folkets bevissthet når det erobrer seg
friheten hver dag, når det samles for å gå mot den store fiendes
hærbølger. — Faust hadde sluttet den overenskomst med Satan,
at hvis han noensinne skulle be om at øyeblikket måtte vare,
da skulle djevelen ha hans sjel. Og i disse skjønne framtids-
syners salige øyeblikk roper Faust: «I forutfølelse av en slik
høy lykke, nyter jeg nå det opphøyede øyeblikk». Men Satan blir
lurt: Øyeblikket ligger i fremtidens, våre lengslers idealland, øye-
blikkets innhold er at det dødelige menneske må bli den alltid
levende folkesjel. Englene fører Faust i triumf mot Himmelen
82
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
