Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det humanistiske ideal
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FORMELL OG REELL HUMANISME
og synger svaret på Goethes problem: «Den som stadig streber
framover, ham venter forløsningens frelse».
Men selv ikke Goethes uendelig omfattende ånd, hvor kunst,
naturvitenskapelig forskning og religiøs følelse var forenet, hvor
antikkens kultur og moderne sivilisasjon var sammensmeltet,
kunne bære det store krav om å forene alt og leve evig. Veldig
som hans innflytelse var, dyrket i Tyskland og hele den sivili-
serte verden som han ble, kunne selv ikke han forene de split-
tende krefter, lede det europeiske menneske ut av den konflikt
som har ført det mot undergangen. Goethe, som var imponert
over Napoleon, manglet blant annet én ting for å bli humanis-
mens messias: Han levde og døde omstrålet av all verdens fram-
gang og glans, men ikke av martyriets krone.
Helt inntil våre dager har begrepet «menneskeåndens seirer»
vært ensbetydende med merkepelene i frammarsjen mot det indu-
strialiserte samfunn. Disse seirene betydde meget ofte økte fri-
hetsmuligheter for mennesket — muligheter som er blitt dårlig
utnyttet — større rikdommer og materielt velvære, men også
nedhøvlingen av mennesket til et rkonomisk begrep, av homo
sapiens oppsto homo oeconomicus. Og humanister ble betegnel-
sen på bleke stuelærde som ennå satt med nesen begravet i de
gamle skrifter.
Sammenligner vi de to norske humanister i formell betydning,
Ludvig Holberg og Ludvig L. Daae, ser vi at tilbakeskrittet er
voldsomt i løpet av de halvannet hundre år som ligger mellom
dem. Holberg var ennå virkelig humanist, i sannhet en kraft
som i sin levende ånd forente sin samtids ypperste kultur med
dens sivilisasjon, og i sin kamp for sine idealer brukte han et
av de menneskeligste av alle våpen: Latteren, latteren som han
vendte mot skinn-humanismen i Erasmus Montanus, mot den
militære mandighetsdyrkelse i Jacob von Tyboe, mot kritikkløs
akseptering av utvortes sivilisasjon i Jean de France. Ludvig L.
Daae, vår siste «klassiske» humanist, den eneste gjenlevende
nordmann som tenkte og talte på latin, ble sin begavelse til tross,
en maktesløs og krakilsk forsvarer av en døende kultur og fattet
intet av mulighetene i den livskraftige, men ennå rå og brutale
sivilisasjon som brøt inn over landet med industrien, kunne ikke
fatte storheten ved den største humanist Norge har fostret:
Henrik Wergeland. Da var Anton Martin Schweigaard, sin be-
grensning til tross, langt mer humanist i ordets egentlige be-
83
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
