Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det humanistiske ideal
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HUMANISMENS IDEAL ER DYNAMISK
det storstilte arbeidet for menneskeheten, og gjennom dette var
det han ble en humanismens messias — og til slutt dens mar-
tyr, trass i all anerkjenning og heder. Millioner så opp til ham
som redderen fra nød og ulykke, men stupiditet og egoisme
greidde til slutt å knekke også hans gigantiske krefter. Store
makter og små sjeler forente seg i bakholdsangrep og under-
graving av hans arbeid. Med Nansens død mistet vi et huma-
nistisk geni av Goethes dimensjoner, hans overmann i etisk hand-
lingskraft.
For det enkelte individ vil humanismens ideal nettopp være
den dominant som kan forene personligheten, intellektet, følel-
seslivet og viljen til samlet utfoldelse av alle kroppens, sinnets
og sjelens muligheter. Dette humanistiske ideal er dynamisk,
det må nødvendigvis skifte med alder og utvikling fordi sjelens,
sinnets og kroppens muligheter forandrer seg fra år til år, ja
ofte fra dag til dag, instinkter kommer fram, kulminerer og dør
ut, men i mellomtiden er det kommet andre, parallelt med vår
indresekretoriske hormonmekanikk. Det humanistiske person-
lighetsideal vil derfor gå ut på at en til enhver tid kjenner seg
selv, erkjenner seg selv og er seg selv.
Å kjenne seg selv er kanskje det vanskeligste. Det viser seg
at når folk under og etter en analyse får vite hva deres under-
bevissthet i sine mørke kjellere gjemte av forunderlige ting, når
de fikk vite hva de ødeleggende impulser skrev seg fra, virker
det som et sjokk mange ganger. Virkelig å analysere seg selv
slik at en bringer de fortrengte tingene opp fra underbevisst-
heten, skal være temmelig ugjørlig, men den som setter noe inn
på å kjenne seg selv, og ikke er tilfreds med nye løgner om seg
selv, kan få vite tilstrekkelig. Det er når en velger et nytt domi-
nant ideal at en oftest får se seg selv i helt ny belysning, og at
en oppdager mye en før ikke visste eller helst ikke ville vite om
seg selv.
Takket være sin personlige skjebne har Oscar Wilde ytet ver-
denslitteraturen et av de merkeligste dokumenter om det å kjenne
seg selv, i fragmentet «De profundis», som ble skrevet i Reading
tukthus. Der satt denne store kunstner, som en gang hadde vært
det elegante Londons yndling, en eksponent for sin tidsalders
artistiske intellektualisme, og fant seg selv. Han skriver: «I
begynnelsen av min fengselstid rådet noen venner meg til å
prøve å glemme hvem jeg var. Det er et farlig råd. Det er
87
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
