Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det humanistiske ideal
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DET ER GODT Å VÆRE SEG SELV
eget vesen, hvilke instinkter og impulser er de sterkeste i OSS,
kan vi lære å utnytte dem riktig, i humanismens ånd, til lykke
for oss selv og for det samfunn vi tilhører. Den største vanske-
lighet ved å erkjenne seg selv består vel i å måtte gjøre opp
med alle de besynderlige fantasterier og eventyrlige forestillinger
man har — fra treårsalderen det meste av det! — om egen
merkverdighet og storhet. Det er leitt å måtte erkjenne at en i
det store og hele tatt ikke er noen merkverdighet, at en vel er
som folk flest. Men det må til. Og er en først kommet så langt,
føles det faktisk som en lettelse og en drivkraft for nye framstøt.
Det er vanskelig. Men ikke vanskelig som et fag er vanskelig,
som det er vanskelig å lære gresk. En behøver ikke å være lærd
for å bli et virkelig menneske — en kan snarere si tvert imot,
at det er den enfoldige av hjertet som slipper lettest, enten han
er lærd eller helt ulærd.
Når en kjenner seg selv og erkjenner seg selv, skulle det å
være seg selv komme mer som en selvfølge, en belønning for
strevet. For det er godt å være seg selv. «Vi mennesker kan skape
oss så mye vi vil, vi er og blir dog mennesker», lar Gustav Wied
en av sine idealer, en skomaker, si som summen av sin livs-
visdom. Skomakeren var seg selv ved sin lest, og Gustav Wieds
ideal var å bli det — men rakk han det? Denne overordentlig
talentfulle dikter som hadde en stor evne i retning av å se menne-
skene som de var i all deres lurvethet og ynkelighet, men også i
deres forunderlige storhet i fornedrelsen, han tok seg så nær
av hva folk mente om ham og hans kunst at han ikke klarte å
overleve et nederlag på teatret.
Dyrene er lykkelige, sa Voltaire, de vet ikke hva folk sier
om dem. Selv for de største, ja nettopp for dem ser det ut til,
betyr dette, hva andre folk sier og mener om dem, så overvel-
dende meget. Det er en menneskelig egenskap, og det at de
største særlig lider av den, skulle ikke gjøre den så latterlig enda:
det er et langt skritt fra det og til å identifisere seg med den vi
helst vil være i andre folks øyne, gjøre oss til ett med vår egen
løgn om oss selv. Dette poserte jeg’et, som for de fleste av oss
er det kjæreste vi har, er det vanskeligste å bli kvitt hvis vi skal
håpe på å kunne bli oss selv. Dette jeg, posøren i meg, må dø
for at jeg, mitt egentlige jeg, skal kunne leve og bli et menneske.
89
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
