Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kultur, sivilisasjon og lykke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
VI LÆRER Å NYTE VIGELAND
taler direkte til menneskehjertet. Midt i tykkeste Paris kan vi
finne idyllen: Se på to koner som står på fortaukanten i Rue
Git-le-Cæur og prater: De høye steinhusene møtes nesten over
hodet på dem i den smale gatesprekken, men konene står der
så trygt og koselig. Her er de hjemme, her liker de seg — her
er de lykkelige!
I gamle bysamfunn som Venezia eller Firenze er følelsen for
kunst gått inn i folket som natur, den omfattes med selvfølgelig
kjærlighet, enten det gjelder opera eller skulptur, uten at det
er noen presse eller reklame omkring det. Ikke så hos oss. Skulle
en f. eks. dømme etter den presse som «operasaken» eller Vige-
lands fontenelandskap i årrekker har kunnet glede seg ved i
Oslo, måtte en tro at det for mange mennesker likefram var en
livsbetingelse å ha en fast opera eller å kunne spasere et par
kilometer mellom tjukke bronsemenner og -damer i skyggen
av bronsetrær og rektangulære granittblokker. Det er muligens
ikke akkurat operaen som kunst vi gleder oss til eller skjønn-
heten i all denne massen av bronse og firkantet stein, men vi
skal og må være kunstinteresserte for å nyte medborgerlig aktelse.
Og det er aldeles utmerket. Ikke alene får kunsten langt mer
støtte enn den ville ha fått om alle barna bekjente at de ikke
kunne se keiserens nye klær, men det virker oppdragende i det
lange løp. Et menneske med svake medfødte instinkter for kunst
kan hykle kjærlighet til kunst så lenge og med så stor iver at
det en vakker morgen våkner opp med virkelig kjærlighet til
kunst, med evne til å nå fram til og nyte skjønnheten i hittil
ubegripelige operaer og i Vigelands skulptur.
Nå er det en kunstart som betyr mer for den store masse
overalt i verden enn noen annen, en ny kunstart helt og holdent
skapt av den moderne maskinsivilisasjon: Filmen. Har den øket
menneskets lykke-evne? Det er et meget stort spørsmål og meget
vanskelig å besvare. Ja, svarer alle de for hvem en kinokveld
to eller tre ganger i uken er blitt en livsbetingelse. Nei! svarer
mange kultur-personligheter som har krav på å bli hørt. I sin
bok «Scénes de la vie future» (1934) skildrer således Georges
Duhamel, en kunstner som har sagt om seg selv at han er «hov-
modig nok til å tro seg lykkelig» og som på en vidunderlig måte
har skildret lykken ved de estetiske verdier i kunst og natur, det
forferdende inntrykk en forestilling på et amerikansk kjempekino-
palass gjorde på ham; og han konkluderer med følgende dom:
99
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
