Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Drømmen, leken og lykken
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
LEKEN EN LIVSVIKTIG FUNKSJON
tiv, dativ og ablativ. Den slags vanvittig undervisning nøt alle
fine engelskmenn av hans generasjon godt av, i likhet med den
som hadde gått forut og den som skulle komme etter. Men
Churchill og Englands ledende menn i det hele tatt synes stort
sett å klare sine oppgaver tilfredsstillende, så det kan umulig
være avgjørende hvordan undervisningen gis og hvilke kunn-
skaper elevene får.
Lykken er en livets grunnform og lar seg ikke skremme vekk
av skolemesterriset heller. Drømmen og leken er for barnet en
livsfunksjon som det må oppfylle, koste hva det koste vil, og
det drømmer og leker seg inn i lykkeland, hvordan så forhol-
dene er.
Karakteristisk var barnas reaksjon på okkupasjonstidens mange
vonde foreteelser. «Den gamle tiden» gikk hurtig over til å bli
myte, fjerne sagn om sjokolade og iskrem. «Jeg kan huske bana-
ner jeg!» sa en litt større pike som misunnelig iakttok en liten
venninne knaske på et eple. Det som for oss voksne var trivielt
eller tragisk ga like godt stoff til lek og drøm. Å leke butikk
ble enda mer interessant enn før, med klipping av rasjonerings-
kort og hemmelighetsfulle ting under disken. Kampen mellom
jøssinger og quislinger, flukten over grensen, flyangrep, arre-
stasjoner, konsentrasjonsleir og tortur — det var alt sammen
glimrende stoff til lek. Om far var i England eller i Gestapos
vold spilte for så vidt ingen rolle.
I en liten stasjonsby var en frue mistenkt for å være tysk-
vennlig. Hennes lille datter kom hjem fra geburtsdagsselskap
og fortalte at de andre hadde lekt kongens inntog. Men du da?
— Jeg måtte sitte under et bord, jeg. Jeg var på Grini ...
Jack London forteller at det eneste vakre han opplevde da han
bodde i White Chapels og Poplars slumkvarterer for å gjøre stu-
dier til sin rystende bok: «The People of the Abyss», var ungene
som lekte og danset til lirekassens toner. Den hadde en egen ynde,
den dansen, i lyset som falt gjennom de åpne dørene fra sjappene,
i stanken og skitten.
Det som gjorde barnearbeidet i industriens barbariske periode
særlig opprørende, var jo dette at det stjal lykken fra ungene
— og for alltid. Når de skulle drive akkordarbeid i 10 av døgnets
timer, greidde selv ikke drømmen og leken å kaste sitt trolldoms-
skjær over elendigheten, barna ble små oldinger, fikk ikke utfolde
seg som barn og derfor ikke senere heller. Men det er mange
131
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
