Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
IDENTTTETENS GATE
anskuelser om dødsangsten. Selvmord begåes — paradoksalt nok
— mange ganger av angst for døden. Dødsangsten blir bare
en uavrystelig ulykke for oss når vi ikke greier gjenfødelses-
prosessen i en overgangsalder.
Jeg ser på hånden min som skriver så lett og rutinemessig
de ord tankene dikterer den. Ved å anspenne meg, kan jeg se
for meg min høyre hånd da jeg var seks år. Den er liten og
buttet, med en dyp ring over håndleddet. Den holder en stor
blyant som med umåtelig besvær tegner store klossete boksta-
ver i kladdeboken. Er det den samme hånden jeg har nå?
Slett ikke! Det er en helt annen, det er ikke en celle i den som
er fra min barndoms hånd, det er ikke en bevegelse den gjør
som er likedan. Og dog ... Ser jeg inn i håndflaten, vil jeg
finne — nå langt mer utpreget og med flere forgreninger —
de samme hovedlinjer som karakteriserte min lille barnehånd.
Kiromantien har satt navn på disse linjer, hjertelinjen, livslin-
jen osv. Som håndskriften kan skriften i hånden fortelle den
kyndige ikke lite om karakter og temperament. Kiromantikerne
påstår at de kan se av disse linjer hvor lenge livet skal vare.
Det var visst en slik spåmann som fortalte Garborg at han
skulle dø i 1911, og det ble en stor plage for ham. Han led
mindre av dødsangst etter det året! Linjene i hånden min vil
nok ikke forandre sitt preg, selv om jeg skulle leve så lenge
at den ble en skjelvende, rynket og knoklet oldinghånd. Gjen-
nom alle forandringer og all utvikling, gjennom all livets om-
skiftelighet er det noe som fortsetter å være mitt «jeg». Men
har da det seks års gamle barn jeg var, den modne mann jeg
burde være nå, og oldingen jeg kanskje blir engang, har de noe
som helst til felles? Kroppen er totalt forskjellig og består av
helt andre celler, psyken er også forskjellig, drømmen og leken
veket for ungdommens lærelyst, for arbeidet og innsatsen og
min urolige ånd vil vel engang finne fred og stillhet. Sjelen —?
Har barnets sjel noe til felles med den modne manns, med oldin-
gens? Blir ikke også den skiftet ut dag for dag, undergår ikke
også den sprangvise forandringer under overgangsaldrer og gjen-
fødelseskriser ?
Dette er spørsmål vi vel aldri vil kunne besvare med annet
enn tro. Men til forestillingen om en sjel knytter vi personlig-
hetsbegrepet, dette, som sammen med erindringene, knytter
dagene, episodene, krisene, innsatsen, kjærligheten vi har gjen-
219
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
