Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DØDSANGSTEN ET KRISEFENOMEN
nomlevd, sammen til et individuelt levnetsløp i vår bevissthet,
mitt levnetsløp, forskjellig fra alle andres, gjennom mine skif-
tende utviklingsfaser. At dette levnetsløp skal få sin avslutning
som alt liv, som all utvikling, skulle i og for seg ikke være noen
avskrekkende tanke, men dødsangsten er noe annet og verre enn
tanken på at ens levnetsløp skal ta ende. Den er ikke logisk: For
ti år siden hadde jeg en periode av dødsangst, nå er døden unek-
telig rykket meg 3650 dager nærmere, men nå ser jeg den i møte
med ro og uten angst. Dødsangsten kommer og går, den kom-
mer fortrinsvis i krisene, den går når vi er i rolig utvikling.
Krisene da dødsangsten dukker opp, men også sjelens krefter
manifesterer seg som en realitet, faller altså ofte sammen med
våre overgangsaldrer, vår gjenfødelse. Men arter da døden seg
som en krise? I denne forstand i alminnelighet ikke. Så meget
kan vi slutte av alle de utallige beretninger og pålitelige iakt-
tagelser som er gjort ved menneskenes dødsleier. Døden led-
sages i alminnelighet hverken av dødsangst eller av utpreget
«sjelelige» fenomener. De aller, aller fleste mennesker dør jevnt
og stille. Bevisstheten er til siste slutt opptatt med det som har
opptatt mennesket i dets daglige liv. Dikteren tenker på sine
verker — og sitt forlag, forretninggsmannen ordner sine for-
retninger, statsmannen er opptatt av politikk, feltherren av
krigens gang, og alle som elsker vil i døden finne uttrykk
for sin kjærlighet. De mange beretninger som foreligger om
åpenbaringer og syner på dødsleiet, viser seg, når de under-
søkes, ofte å være apokryfiske.
Når vi mennesker periodevis er så redde for døden, kunne
vi kanskje tenke oss en ordning som var bedre? Det viser seg
å være vanskelig! Tenker vi oss at døden ikke var til for oss
mennesker — at vi i motsetning til alt annet naturens liv
kunne fortsette å leve i det uendelige — vil vi meget snart
støte på en mengde urimelige og umulige konsekvenser av det.
La oss ta den «løsning» som kanskje virker umiddelbart mest
tiltalende: En evig ungdom. Tenk Dem verden full av unge
mennesker som ikke ble eldre. Når ungdommens livslygt, rasende
utålmodighet, og ærgjerrighet aldri skulle få en naturlig av-
slutning og overgang til den modne alder, hvordan ville da
livet på jorden arte seg? De stadige forelskelser, de stadige
illusjoner om Seksus og suksess? Å, det er ikke nødvendig å
utmale det, en får fort nok og roper på den modne alder. Men
220
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
