Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BARNEDØDELIGHETEN
etter nytt fra utenverdenen, den han håpet så meget av og
som skuffet ham så dypt: «Å, hvorfor skrider menneskeheten
så langsomt fremad?»
Om morgenen den 11. juni 1845 tydet ansiktets og hendenes
utseende på at døden nærmet seg. Men ved middagstid for-
svant dette tegn igjen, ansiktet var da like vakkert som før,
og det utseende beholdt det til døden og etterpå. Hans hustru
tok hans kalde hånd mellom sine, men han sa hurtig og heftig:
«Amalie, du må ikke varme hendene mine.» Noen tid etter sa
han til en av lægene: «Nå føler jeg dødskulden stige opp over
armene, hvor lang tid kan jeg nå ha igjen?» Hele dagen lå han
smertefri, sov av og til og talte rolig med lægene. Det var ved
ett-tiden om natten til den 12. juli 1845 han våknet og sa:
«Nå drømte jeg så søtt, jeg drømte jeg lå i min mors armer.»
Det var hans siste ord. Noen minutter etter sank hodet hans
til siden i en lett, smertefri slummer som ble hans siste.
Henrik Wergeland var død — men er fra den stund av i
stigende grad blitt sitt folks ideal, og at de åndelige krefter
han har skapt er sterke i folket hundre år etter hans død, det
merkes nå, under okkupasjonen. Tyskerne er redd ham! En
mengde mennesker er blitt arrestert for å ha lagt blomster
på sokkelen under hans statue i Studenterlunden!
For ikke mange generasjoner tilbake var barnedødeligheten
så stor at foreldre måtte regne med at bare en halvdel eller
mindre vokste opp av barneflokken. Selv min generasjon, født
i midten av 1890-årene, vil ha tydelige minner om den menta-
litet dette avfødte ... Som barn var jeg meget sped og puslete,
og jeg kan huske særlig velmenende gamle damer komme med
henrykte utrop ved synet av meg: Nei, se den lille guds-
engelen da! Det er nok ikke lenge før han får komme hjem til
Jesus ... Slike og lignende episoder gjorde at jeg ganske rolig
regnet med at jeg kunne dø når som helst. Hva jeg forbandt
med det, er vanskelig å forklare. Jeg forestilte meg nok noe
med døden — mest en rar lukt. Som de fleste barn på landet
hadde jeg sett graveren kaste morknede knokler og hodeskaller
opp av gamle graver, men det var bare interessant. En liten
gutt jeg hadde sett av og til, ble tatt av steinsprang, og jeg
var inne i stua hvor liket lå, med blomster fra hagen hjemme.
Det var mange fluer — det er det eneste jeg kan huske av det.
227
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
