Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lykkens nådegave
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
VERDEN ER IKKE FRIDD FOR SIN STRAFF
samvær», mine fristunder var sjeldne, tilfeldige, ble spolert
av tusen hensyn og atskilt fra lange perioder av vanskelig og
smertefylt arbeid. Endelig hadde jeg forlengst, syntes jeg,
uttømt mine kilder til humør og håp, jeg følte at en overan-
strengt maskin overlevde mennesket i meg. — Etter denne tid
har boken vandret mellom menneskene. Den har beveget og
lindret — det vet jeg — engstelige sjeler, og jeg har kanskje
grunn til å tro at den har fylt den oppgaven som jeg håpet
den skulle da jeg avsluttet den. — Mitt verk har fått den ufor-
tjente ære å møte motstandere. Metafysikken, moralen, poli-
tikken og religionen har i tur og orden avgitt våpen til mine
angripere. Denne misbruk av dialektikk har ikke opphørt å
forbause meg, men den har ikke forvirret meg eller brakt meg
bort fra min oppgave. Verden er ennå ikke befridd fra sin straff,
den har — mer enn for debatt og kamp — bruk for trøst og
medlidenhet ...»
«Verden er ennå ikke fridd for sin straff.» Det er i sannhet
tilfelle i dette øyeblikk da jeg avslutter denne min bok om
mennesket og lykken, og med velberådd hu har skrevet den
slik at den må holdes gjemt til tyskerne er drevet ut av landet
og vi atter har fått trykkefrihet og åndsfrihet i Norge. Når
også jeg har opplevd lykken i denne onde tiden på en slik
måte at jeg har måttet skrive denne boken, da må jeg til slutt
erkjenne at lykken også må være en nådegave, en som kommer
til menneskene, ufortjent og vidunderlig når vi minst aner det,
men når vi mest har bruk for den: I livets store nødsstunder.
Og ikke bare som en flyktig stemning, men som en blivende
verdi — som det føles — for resten av livet.
Denne boken er derfor skrevet av en som har kunnet si om
seg selv: «Jeg er lykkelig!» Dette har vært grunplaget uten
hvilket den aldri kunne ha blitt til. Den er skrevet i takknem-
lig forbauselse over dette faktum, dels som et forsøk på å
forklare det. Jeg må da fortelle hvordan jeg personlig opplevde
lykken på en ny måte på den svarteste ulykkesdag i vårt folks
historie:
Natten til den 9. april 1940 var jeg ombord på en motor-
kutter på vei fra Høyanger til Bergen. Klokken 5 om morgenen
ble vi stoppet av en norsk mineutlegger, en pussig gammel holk som
som jeg kunne huske fra mine guttedager. Men nå var pressenin-
gene trukket fra og guttene sto og hutret i den sure morgenvinden
253
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
