Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Moralsk opdragelse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
sist vil ha et opgjør for å få ro i sinnet og derfor melder
sig selv. I et slikt tilfelle er straff overflødig. De pine-
fulle stunder barnet har gjennemlevet på grunn av sin
forseclse, er straff nok; opdrageren skal bare rolig høre
på barnets fortelling og tilgi det. Også ellers kan en åpen
og full tilståelse være en formildende omstendighet. Det
som er det avgjørende, er imidlertid ikke at barnet tilstår,
men det sinn som tilståelsen kommer fra; det hender at
intelligente barn forteller alt om sin forseelse når de
skjønner at det så allikevel kommer for en dag, for å op-
nå en mildere straff, altså av ren peregning.
Av straff er der mange forskjellige slags. Man pleier
regne et bebreidende ord, en daddel, som mildeste form og
legemlig straff (ris eller spanskrør) som den strengeste.
Dette er riktig nok i sin store almindelighet, men har og-
så sine undtagelser. Et nærtagende barn har i ubetenk-
somhet gjort noget galt; læreren, som barnet setter me-
get høit og er glad i, sier bare: «Det hadde jeg ikke ven-
tet av dig». Det er en meget hård straff. Et annet barn
med et hårdt sinn får nogen rapp av spanskrøret for en
lignende forseelse; det gjør ikke større inntrykk på bar-
net og er en meget mildere straff enn den første. I det
hele er det straffens sjelelige virkning som gjør den hård
eller mild.
Som bekjent har Rousseau og efter ham Herbert Spen-
cer hevdet at der bare bør forekomme én slags straff, den
såkalte naturlige, som bestar deri at man lar barnet op-
leve de naturlige følger av sine handlinger. Men på det
moralske område er det temmelig sjelden at disse følger
både er passe store i forholl til forseelsen og kommer
tidlig nok. Eksempel: En bråsint gutt kommer 1 slags-
mål med en annen for en ubetydelighet og får en legems-
skade for livet. Den naturlige straff for dovenskap er at
man ikke lærer noget eller iallfall ikke nok; men det kan
gå år før man angrer at man ikke var flittig dengang man
hadde anledning til å lære. Imidlertid bør der være en
naturlig sammenheng mellem forseelsens art og straffe-
måten. Den elev som fører sine skriftlige arbeider stygt,
bør skrive dem om til næste dag, men ikke sitte inne i fri-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
