Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Vindkraftmaskiner - Flettner-rotoren
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
VINDKRAFTMASKINER. FLETTNER-ROTOREN
171
Flettner-Rotoren.
Det var i 1925 at «Buckau», verdens første «rotorskib»,
gikk sine prøveturer med Kiel som utgangspunkt, og de
resultater som blev opnådd, tydet på at optimistene skulde få
rett: At Anton Flettner hadde skapt en «seilmaskin» som vilde
revolusjonere skibsfarten. Nu, noen år efter, er det blitt
nokså stille om Flettnerrotoren, og det ser ut til at
forventningene allikevel ikke skal bli opfylt. Vi skal dog fortelle litt
om Flettners rotorskib, fordi det — uansett dets mulige
praktiske betydning — gir et glimrende eksempel på en moderne
opfinnelse, og dessuten gir et instruktivt innblikk i visse
meget viktige lover i aerodynamikken.
Anton Flettner mente det måtte la sig gjøre å forbedre
seilskibene, de har jo alltid vært utformet helt
erfaringsmessig og efter gamle tradisjoner, mens den videnskapelige
forskning ikke i nevneverdig grad har beskjeftiget sig med dem.
Han prøvde å komme frem til helt nye former for seil —
nemlig av metall, men støtte på uoverkommelige praktiske
vanskeligheter, hvorefter han besluttet å gå frem efter helt
nye retninger.
Det fysikalske prinsipp han gikk ut fra, var det tyskerne
kaller Magnus-effekten, engelskmennene Rayleigh-effekten,
og som vi nordmenn med full berettigelse kunde kalle
«Bjerk-nes-effekten». De som først opdaget den, var kanskje
austral-negrene, hvis våben bumerangen beror på det samme.
Effekten blev påvist av artillerifolk, som merket at kanon- og
geværkuler fikk en avdrift som stod loddrett både på
rota-sjonsiaksen og baneretningen. Den tyske fysiker Magnus
undersøkte saken videnskapelig i 1853, og viste at når en
roterende cylinder blev utsatt for vind, så blev den drevet på
tvers av vindretningen. Men teorien for fenomenet klarte
heller ikke Magnus å utiede.
Det klarte derimot den engelske fysiker Lord Rayleigh i
1870 og den norske fysiker C. A. Bjerknes i 1881, fullkommen
uavhengig av hverandre. Det elegante ved Bjerknes’
opdagelse var at han først utledet effekten matematisk, og så på-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
