Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Veien og hjulet - Vognens utvikling
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Veien og hjulet. Vognens utvikling.
303
Fjæringen utviklet sig mer og mer bort fra den primitive
opheng-ning. Lærstroppene blev sløifet, og vognkassen var direkte i
forbindelse med elegant buede bladfjærer som stod op fra understellet.
Dog beholdt man et godt stykke op i det 19. århundre
undervognsstangen, skjønt den egentlig nu var overflødig. Jernbeslag på
hjul-felgen var nu forlengst innført, enten i form av en hel hjulring som
blev opvarmet og lagt om tre-felgen, hvor den ved å krympe under
avkjølingen klemte sig godt fast, eller som adskilte deler, naglet
til hjulkransen. I 1792 opfant Collinge sin akselanordning, hvor det
var en oljekopp som holdt lagrene vel smurt i to-tre måneder, mens
man før, selv på de fineste vogner, brukte den samme metode som
norske bønder bruker på sine arbeidsvogner idag: Å smøre
aksel-tappen fra tid til annen med konsistensfett, „gris”.
De gode vogner hadde en lignende virkning på utviklingen som
bilene hadde da de kom: Overklassen forlangte å få gode veier,
akkurat som nutidens bilsnobber helst vil leke sig på spesielle
bil-veier, slik som disse bygges f. eks. i Amerika, endog i
rutsjebaneform, for å gi de voksne barn så meget fornøielse som mulig av sine
leketøi. I årene fra slutten av det attende århundre til jernbanens
gjennembrudd omkring 1830, utviklet det sig en så vel teknisk
som organisasjonsmessig ganske effektiv offentlig vognbefordring
for post og passasjerer, omtrent som vi ser det med rutebilens
utvikling idag, om enn naturligvis i mindre målestokk. Men
diligen-senes tid tok en bratt slutt da jernbanene begynte å trekke sine
dobbeltlinjer overalt i Europa og det blev „moderne” å kjøre med
damp, akkurat som det nu er på moten å kjøre i bil.
I 1804 kom den opfinnelse som i grunnen har vært den
avsluttende for vognens tekniske utvikling, nemlig de såkalte elliptiske
fjærer, hvorved enhver grunn til å holde på undervognsstangen falt
bort. Vognkassen kunde nu selv danne forbindelsesleddet mellem
for- og bakaksel. Selvfølgelig er det senere innført allehånde
forbedringer i overensstemmelse med den almindelige tekniske
utvikling. Aksler og metalldeler lages av gode materialer og med
moderne verktøimaskiner, navet forsynes med kule- eller
rullelager (bind II, side 340), likesom kalesjekonstruksjonene, lakken,
salmakerarbeidet og det øvrige utstyr har fått preg av vår tids
teknikk. Ennu bevarer landaueren og de øvrige stasvogner sin posi-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
