Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kunsten og åndslivets teknikk - Boker og aviser - Trekk av boktrykkerkunstens utvikling - Trekk av reproduksjonsteknikkens historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
218
De store opfinnelser.
alt er i orden, kan siden trykkes. Ofte ma det dog leses mange
ganger korrektur for det hele er tilfredsstillende. Med handsats har man
den store fordel, fremfor de mest brukte systemer for maskinsats,
at feilene til slutt virkelig kan bringes til a forsvinne.
Nar satsen har vært brukt i pressen, skal typene atter sorteres
og legges ned i sine forskjellige kasser. Det er også et arbeide som
krever faglærte og flinke folk, for legger setteren feil, kan det for
eller senere hevne sig ved at det kommer gale typer i satsen.
Trekk av reproduksjonsteknikkens historie.
Som tidligere fortalt, begynte man à trykke billeder før man trykte
tekst, idet de blev skaret ut i plane treplater. Denne metode, a
lage „klisjéer” av tre, fortsatte også efter at Gutenberg hadde
op-funnet de løse blytyper, og i illustrerte bøker blev de innsatt i teksten.
Men allerede pa Gutenbergs tid opfant man et helt annet prinsipp
for billedtrykk, nemlig hvad vi kan kalle „dyptrykk”. Istedenfor
à la de deler som la i treplatens plan motta sverte og avsette den pà
papiret under trykningen, fant man ut at det lot sig gjøre a risse
billedets streker som fordypninger i en kobberplate. Disse
fordypninger vilde fylles med sverte og avgi den til papiret, mens den blanke
del av kobberplaten kunde renses for sverte og ikke gi noe avtrykk.
I motsetning til dette prinsipp kunde vi kalle de gamle treplater
for „høitrykk”.
Begge disse metoder — tresnitt og kobberstikk •— nadde en meget
høi utvikling, og de brukes den dag i dag til spesielle arbeider. Til
a begynne med brukte man å skjære billedene ut i treplatenes
sideflater, i langveden. De redskap man brukte var kniver og skulper,
og kunstnere som Albrecht Dürer viste at man pa denne maten kunde
fà frem glimrende virkninger. Men det var selvfølgelig vanskelig
a bruke metoden, da man snart måtte skjære pa langs, snart pa tvers
av fibrenes retning. I billeder hvor det kom an pa a fa frem fine
detaljer, var derfor kobberstikkene lenge enerådende, inntil
engelskmannen Thomas Bewick omkring aret 1800 kom frem til sin
„xylografiske” metode, hvorefter billedet blev skåret ut i endevedflaten
av plater fremstillet av sammenlimete stykker av den hårde tresort
buksbom. Ved à bruke denne metode blev det mulig ikke alene å
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
