Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Fredrik Paasche. Av Fredrik Chr. Wildhagen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Chr. Wi ld ha gen
som »Sverre Prest» (1915), »Heimskringlas
Olavssaga» (1916), »Sighvat Tordssøn»
(1917), — sin overordentlige styrke i den
fas-te sammenheng, helhetsbilledet, den helstøpte
karakteristikk, men sin svakhet i den ting at
de for villig godtar kildestedenes beviskraft.
Hovedmengden av Paasches forfatterskap
danner fortsettelse av verkene om den
katolske middelalderdiktning.
Men et par middelsstore bøker faller
uten-for planen, bøkene om Luther og Goethe.
Begge kan på en måte kalles
leilighetsskrif-ter. Paasche var 1914 blitt dosent i tysk
litteratur og skulde gjøre rett og skjel for
sig. Reformasjonsjubileet fremkalte
Lutherboken, og Verdenskrigen fremkalte boken
om Goethe. Slik dommen og tankegangen
artet sig herhjemme under siste halvpart av
krigen, har Paasche følt en naturlig trang
til å reise et monument over Tysklands
høieste åndelige dåd, over en diktergjerning
som var hevet over nasjonale fördömmer til
et plan som ikke kjenner landegrenser og
politisk snevring.
Begge bøker vidner om hvor Paasche
er fyllt og revet med av emnets storhet,
allikevel er det noget ufritt over dem. Så
sterkt er Paasche bestemt av den
innstil-ling, som gjorde ham til en særpreget
middelalderforsker, at det religiøst-etiske
synspunkt får sterk plass under hans vurdering.
For Lutherbokens vedkommende betyr en slik
bundethet næsten utelukkende styrke. Boken
er helstøpt og sterk. Helstøpt er boken om
Goethe også, i komposisjon og form er den
overordentlig sikker, men den savner vidde.
Universaliteten gir den ikke, og dermed ikke
den sanne Goethe. — — — Det var visst
efter at skriftet om Goethe var kommet, at
en av den norske presses skarpeste
skribenter tillot sig vendingen: »den
evangelisklutherske dr. Paasche». — —
Litt utenfor planen faller disse to skrifter,
allikevel er de begge med all sin styrke, men
også med den svakhet de eier, rett
karak-teriske ledd i Paasches forfatterskap. De
forteller ikke bare om veldig vidén, men om
intens innlevelse, om erkjennelse ad den
»indre vei». Imidlertid er det
middelaldcrstudic-ne som er hans egentlige gjerning.
Alt i 1915 hadde han fortsatt sine
arbeider om kristen norrøn diktning med »Lilja.
Et kvad til Guds moder». I overmåde smukk
oversettelse gjengir han munken Eystein
Aasgrimssons dikt fra det 14. århundre, mens
han i en innledning viser dets rang og plass
både i forhold til den forutgående religiøse
diktning og dets »omgivelser».
Boken bærer helt preget av å være en
religiøs manns verk. Men alt i de næste par år
viste Paasche i et par avhandlinger,
»Håko-narmål» (i Festskrift til Gerhard Gran 1916)
og tildels i »Sighvat Tordssøn. Et
skaldepor-træt», at han også ved behandlingen av
verdslig diktning evnet å nå frem til resultater ad
den »indre vei».
Så kom boken om kong Sverre i 1920.
Sverre Sigurdssønn har veldig central plass
i norsk historie. På hans tid fikk — endog
efter den moderne sagakritikks opfatning —
maktstriden i landet principielt innhold. Da
hadde også kirken uomtvistelig europeisk
sammenheng og organisasjon. Og kong
Sverres skikkelse lyser. »Han er min
aandelige Stamherre. Jeg elsker ham. Jeg vil mit
Land skal elske ham», hadde Bjørnson
erklært. Men gamle professor Ludvig Daae
hatet ham av et godt hjerte. I forrige
år-hundres stridstid i Norge kunde ingen være
helt kald overfor ham, for Sverre lot sig så
å si anvende politisk i dagens strid. Han
var venstremann, demokrat, folkefører, slo
aristokratiet ned og skapte ett sterkt folkelig
kongedømme.
Hvert skolebarn i Norge vet å fortelle at
kong Sverre er en kjempeskikkelse i vår
historie. Men både barn og voksne, selv
dugelige historikere, kommer en del til kort
når de skal gjøre rede for storheten. For
å gi sammenhengen i en personlighet er ikke
de manges sak.
For Paasche var opgaven lokkende.
Teologen kong Sverre hadde han alt behandlet
i avhandlingen »Sverre prest». Nu gjaldt det
hele mannen, i hel skikkelse mot fulltegnet
bakgrunn. Og han løste opgaven. Boken om
kong Sverre er et stolt og høireist verk, den
eneste virkelig monumentale skildring vi eier
av en av gamletidens store. Skikkelsen står
sterkt tegnet, enhver kan se dens storhet.
Og han er blitt et levende menneske, ikke
en historisk formel.
Men skuddsikker var boken på ingen
måte. Den var et typisk Paasche-verk, preget
av religiøs innlevelse i stoffet og —■ ad den
»indre vei» — i Sverres personlighet. Når
boken virker sterk og overbevisende på
mange av oss, er det ikke på grunn av dens
dokumentatoriske tyngde, — skjønt den
276
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
