Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Fredrik Paasche. Av Fredrik Chr. Wildhagen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Paasche
langtfra er ringe, det er et veldig materiale
Paasche har trukket frem og behersker,
også av slikt som andre historikere vilde
komme til å la ligge unyttet, — men det er
først og fremst på grunn av dens
psykologiske tyngde. Dessuten smittes vi av den
varmen Paasche legger i fremstillingen. Men
det var rik anledning til å reise
innvendin-ger, mot den uforbeholdne anvendelse av
sagakilden, mot synet på norsk
middelalderkristendom, på Sverres egen religiøsitet og
adskillig annet. Når innvendingene for en
stor del uteblev, var det sikkert fordi
boken som monument og som kunstverk
virket så verdifull at endog skeptiske lesere
tok imot den med giede og takk.
En enkelt helt uforsonlig røst lot sig
høre. I sin strålende morsomme og intelligente
bok »Storhetstid» måler Hans E. Kinck ham
skj eppen full. Han erklærer at han ikke
formår å se så »nytestamentlig» på Sverre som
professor Paasche gjør det i sin bok. Verre
er det at han med tydelig adresse taler om
det »kanoniserende skolemesterhovmod som
skal til for at begå fraus pia». Slikt er
urett-ferdig tale. Med en god del rett kan man
sikkert si at Paasche t kraft av sin
innstil-ling ikke står helt fritt overfor problemene,
og at han stundom i sin fremstilling virker
noget missionerende. Men hovmod,
skolemesterhovmod — på min stands vegne må
jeg forøvrig protestere mot betegnelsens
berettigelse i det hele, — kan aldri med føie
nevnes i forbindelse med Fredrik Paasche.
Det som kritiseres hos ham, er i
virkeligheten at han for ydmyg, middelaldersk ydmyg
tjener det åndsinnhold han arbeider med.
Det er hverken økonomisk, sociologisk eller
rasemessig teori eller anskuelsesmåte han
har villet gjennemføre på liv og død — den
rasemessige vilde vel ikke ligget hans
strenge dommer Kinck helt fjern; — Paasche
behersker stoffet med sin viden som ingen
ånnen, men han bøier sig inn under det og
søker forståelse ad den indre vei. Så lar han
den tale klinge som han fornemmer som
kildestoffets egen. —
I løpet av de nærmeste to år efter »Kong
Sverres» fullendelse utfoldet Paasche svær
virksomhet. Og foruten avhandlinger og
populære småting hadde han 1922 færdig et
stort verk »Snorre Sturlason og
Sturlunge-ne» og dessuten en oversettelse av Njaals
saga.
Boken om Sturlungene sikter ikke på å
føre frem til nogen ny og inntrengende
analyse av Snorre og hans verk, ennskjønt den
opgave sikkert har været lokkende for
Paa-sches evner og interesse. Hensikten med
boken er alene gjennem forteilende fremstilling
å legge det veldige dramakompleks som heter
Sturlungetiden, klart i dagen. Opgaven
kalier for så vidt ikke på nogen skarp
problemstillende evne eller djerv tolkningskunst.
Men den krever utrettelig troskap og evne
til å skjelne mellem vesentlig og uvesentlig,
og den krever smak. Og skal fremstillingen
være fyldig og klar, må den bæres av svær
viden om Islands forhold, rettslige,
kirkelige og om hele sagaskatten.
Kannhende Paasche oprinnelig har hatt
plan om et stort problemstillende verk. Men
ban har stanset op ved sagaen og følt
behovet for å se dens sterke liv »løst fra
forsteningen». Opgaven har været stor nok, og
han har ofret sig helt for den, han er gått
til den med ydmyghet, med en munks alvor
og flid. Også her har han evnet å leve sig
inn i tiden, han føler dens velde og føler
striden i menneskesinnene mellem tross og frygt,
vinnesyke og offervilje, villskap og tukt.
Her og der i boken kunde man kanskje
ønske Paasche litt mindre ydmyg og litt
mere håndfast til å forkorte, at han
gjennem forkortning hadde vunnet plass till å
gjøre slutningskapitlet om Snorre og hans
verk fyldigere. Men Paasche har sett
hovedopgaven i gjenfortellingen og han har
trofast fulgt sin plan. Og fremstillingen er blitt
rik på sikker tegning. Paasche opererer ikke
som Hans E. Kinck i en overmåte
talentfull men langtfra feilfri
avhandling med et begrep som »skikkelser
sagaen ikke forstod», han gir ikke
skikkelsene trekk som sagaen lar dem savne.
Men det kan nok sies at de situasjoner og
de mennesker som Paasche i kraft av sin
religiøse middelalderstemthet har kjent sig
mest innforstående med, har fått særlig tone
i fremstillingen. Holarbispen Gudmund
Are-son har fengslet og grepet Paasche, hans
skikkelse har fått reisning og storhet som
ingen ånnen.
På en måte rykker man Paasche nærmere
i boken om Sturlungetiden enn i de andre
verkene. Visstnok har han også ellers evnen
til å fengsle os og holde oss til boken. Men
i Snorre-boken er vi mere enn i de andre
tvunget til å se tingene med samme øine
som Paasche. Hendelsenes dramatiske kraft
2 77
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
