Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Fredrik Paasche. Av Fredrik Chr. Wildhagen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Paasche
aand» når ham, han beveges av dets
stemning. Og denne oplevelse er en realitet for
ham som han bygger på når han skriver om
diktningen.
I en nydelig liten avhandling om
»Hàko-narmåls» dikter skriver professor Magnus
Olsen en gang: »Men hvem vil vel vove at
paastaa, at hans indre øre hører diktet,
saaledes som det fløt over skaldens læber?» Det
er ikke langt fra at Paasche er mannen.
Naturligtvis er han ikke så dumdristig at
han bokstavelig vil påstå noget slikt; men
han vil ikke undslå sig for at hevde at han
med sin indre sans oplever diktet, og at han
mener det virkelig er dikterens dikt han
oplever, det som er dikterens intensjon.
Og det er det merkelige med Paasches
litteraturhistorie at den også lar oss andre
opleve diktningen. Han søker nettop å sette
oss i stand til det. Heller ikke vi skal ha
nok med av og til å slå op i et lærd verk
og hjelpe på vår uvidenhet på et enkelt
punkt, vi skal merke at det er levende
diktning vi står overfor. På den måten er
Paasches fremstilling og de andres blitt nokså
inkommensurable størrelser.
Jeg kan godt tenke mig at en fagmann
kan finne så meget å innvende mot
Paasches bok at han ikke vet hvor han skal
be-gynne.
Paasche har nemlig ikke skydd de talløse
problemer som møter ham; han gir sig dristig
i kast med dem og tar sit standpunkt; nøier
sig ikke med å peke på dem og la dem stå
åpne slik som ofte filologene og stundom
historikerne ser sig nødsaget til.
Paasche har imidlertid ment noget
ganske annet med sitt verk enn å levere en
samling av inniegg i detaljforskernes strid. Han
har villet skape en enhet, et verk som skulde
føre oss inn i en hel åndelig verden, det er
et stolt sammenhengende åndshistorisk
arbeide han har gitt oss. Og han har ikke villet
svekke det ved å gå försiktig rundt
problemene og bare føie på dem.
Men dette betyr ganske visst ikke at han
ikke er fullt overbevist om å ha gitt dem
vel-begrunnet og riktig løsning. Vi skal stadig
huske at han ved en rekke av dem føler sig
sikker i kraft av sin fulle innlevelse i
middelaldermiljøet. Og på flere punkter kommer han
sikkert til å føre sin tankegang videre.
Foreløbig har han gjort det på et enkelt punkt
i en avhandling om »Kongespeilets» forfat-
ter. (I festskrift til Hjalmar Falk, 1927.)
Han leverer der en inngående
dokumenta-sjon for den opfatning han har
fremholdt i litteraturhistorien, og fører
tankegangen videre. En slik dokumentasjon hadde
ikke hatt noget å gjøre i boken, den er for
speciel, består for en stor del i opbud av
vanskelig middelalderteologi.
Det er virkelig så at Paasche fører oss
inn i en bel åndsverden. Han lar oss
opleve norrøn middelalder både som noget
særskilt og i dens forbindelse med den
almindelige europeiske. Alt i boken knytter sig
sammen til helhet, ikke bare diktningen, men
også historieskrivingen, teologien og den
religiøse prosa, videnskapene forøvrig og
lovene. Så å si intet forekommer oss
likegvl-dig og uvedkommende.
Men naturligvis er det enkelte avsnitt
som særlig fremhever sig. Det lille
innled-ningsavsnitt om runene er helt nydelig gjort.
I kapitlene om Edda-diktene er det særlig
enkeltiakttagelser som virker sterkt.
Behandlingen av skaldene byr oss utsyn til
dikterpersonlighetene som vi ikke er vant
til å finne i behandlingen av den gamle
diktning. På dette felt har Paasche jo før gjort
nydelige ting, i enkelte avhandlinger som jeg
tidligere har nevnt, dessuten har han skrevet
en del skaldebiografier i Norsk biografisk
leksikon.
Avsnittet om ettesagaene vidner om sterk
innlevelse i miljøet, Paasche har forøvrig
ved selvsyn lært å kjenne skueplassen for det
liv de beretter om, og ban har også tidligere
gitt vidnesbyrd om hvilken oplevelse detta har
været for ham.
Höiest når ban imidlertid i de avsnitt,
som alt fra tidligere har været gjenstand for
hans studium, skildringen av Sturlungetiden
og først og fremst av den religiøse
diktning og det religiøse liv. Avsnittet om
Biskopsagaen og all den religiøse prosa som
behandles sammen med Biskopsagaen i
stykket om »Islandsk middelalder», virker nvtt og
merkelig for de fleste av oss, det gir øket
innhold og dybde til vår forståelse av
norrønt middelalderliv.
Nettop et slikt avsnitt om den religiøse
prosa vil gjerne i andre verker om den
gamle littertur virke tørt og som lærd tillegg
som vi må ha med for fullstendighetens
skyld. Hos Paasche har det fått liv, det
hører belt organisk med, vi leser det ikke for
279
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
