Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Religionsforskning i Norge. Av Sverre Klausen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sverre Klausen
moralske fullkommenhet er helligheten,
kristendommens bærende ide. Her faller plikten
bort, forsåvidt dette begrep innebærer et
motsetningsforhold til lysten. Den hellige
gjör sin »plikt» med giede. Det er alltsaa,
ifölge Kant, sålangt fra motsetningsforholdet
til lysten, som i siste instans er avgjörende
for moraliteten, at for den höiste moralitet
faller dette motsetningsforhold helt bort.
Kant mener bare at én hos mennesket ser
motivets renhet klarest, når utföreisen av
moralens bud finner motstånd i vår
sanselige natur. Og motivets renhet består i at
viljen underkaster sig ubetinget under
budet, slik at det ikke blir hensynet til egen
fordel som gjör utslaget. Allikevel får
pliktbegrepet ganske visst en central plass i
Kants morallære. For det moralske trinn
som mennesket befinner sig på, er plikten
alltid aktuell. Hos mennesket finnes ingen
ånnen moralitet enn »dydens». Men dyd er
ikke hellighet. Dyd er »det moraliske
sinnelag i kampen» om en fullstendig renhet i
sinnet. Å tro at man som menneske skulde
kunne nå så langt at én var hevet over
plikten, står for Kant som utslag av en
»miss-kjennelse av det låve trinn vi inntar som
skabninger».1 Dr. Berggrav fremhever med
polemisk tendens budet om å elske gud over
alle ting som kristendommens förste bud. Men
nettop dette budet nevner også Kant
gjentagne ganger som det moralske kardinalbud.
Men, sier han, denne kjærlighet til gud
kan ikke være nogen sanselig tilböielighet,
for gud er ingen gjenstand som kan sanses.
Dens vesen er gjerne å ville gjöre hans
vilje. Vi står altså her igjen ved hellighetens
ideal. Men det er så langt fra at dette
hovedbud i kristendommen löser oss fra
pliktbegrepet, som dr. Berggrav får utseende av
å mene, at det å strebe efter å elske gud
over alle ting, tvertimot blir — plikt.
Evangeliet selv fremförer kjærligheten till gud
i budets form: »Du skal elske gud...»
Når det får utseende av at dr. Berggrav
mener at plikten så å si er uten aktualitet
for den kristne, fordi opfyllelsen av
moralloven hos ham er en naturlig fölge av
guds-livet, så er sikkert grunnen bare den at han
istedet for den reale, ufullkomne kristen
skyver inn den ideale, fullkomne kristnes
begrep. For den ideale kristne (den hellige)
eksisterer ingen plikt. I dette er Kant og dr.
Berggrav enige.
Der er hos Kant nettop hvad dr.
Berggrav forlanger, en organisk forbindelse
mellem moral og religion, og organet for denne
forbindelse er troen. Sinnet öser kraft til å
virkeliggjöre det moralske krav gjennem
troen på at der finnes et guddommelig vesen,
som er ophavet til moralloven. Denne tro
har en urokkelig grunn hos alle dem, som
vil holde fast ved den ubetingede karakter
som moralbudet fremstiller sig med. En slik
tro er, som Luther sier, »ein lebendig,
schäf-tig, tätig, mächtig Ding».
1 Smlgn. til ovenstående: Kritik der praktischen Vernunft s. ioi —103. (Reclam). — Dr. B. mener at
Kants sterke betoning av plikten må fore til at moralen hos ham blir »sur«. Her må en huske på at der
er forbundet en lystfölelse med opnåelsen av ethvert formål. Dydens formål er å bestemme viljen
gjennem forestillingen om plikten. Hvor dette formål nåes, opstår der nödvendig en lyst. Men denne lyst
er ikke formål for viljebestemmelsen, men virkning av den. Det er en vesensforskjell mellem den lyst
som vi mottar passivt »av naturens gavmildhet» (Kant), og den som vi selv »frembringer». Det
ligger i pliktens begrep at den vekker ulyst i vår sanselige natur, men det hindrer ikke at opfyllelsen av
plikten, likesom opnåelsen av ethvert formål, fölges av en selvvirket lyst. Samtidig med at Kant må
avvise lysten som motiv til moralen, og samtidig med at han fremhever at et ulystmoment er nödvendig
forbundet med plikten, kan han derfor hevde at dydens »temperament er muntert. iSpör man nu
hvorledes . . dydens temperament er, om den er glad eller engstelig nedtrykt? så er det neppe nödvendig
å svare. Den siste slaviske sinnesstemning kan aldri finne sted uten et skjult had mot dyden. Og det
glade hjerte, mens en opfyller sin plikt, er tegnet på det moralske sinnelags ekthet.» Sml. Religion
innerhalb der Grenzen der reinen Vernunft. S. 22. anmerkn. (Reclam).
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
