Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Moderne norsk lyrikk. Wildenvey, Bull, Øverland, Hiorth-Schøyen, Reiss-Andersen, Backe. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Moderne norsk lyrikk
Vi vandrer de dødsdømtes evige gang
uten håb, uten mål eller med,
og hjulene knirker sin støiende sang
og spotter vår blodige sved.
Og dagene kommer og nettene går
i det samme fortærende strev . ..
Det er verdnenes svingende hjul som vi trår,
det er sorgenes evighetsvev.
Poesi er det iallfall ikke. Men alle de små,
uendelig vare og nensomme dikte vil minne
oss om den sjeldne kunstner Rolf
Hiorth-Schøyen.1
Og Gunnar Reiss-Andersen er også
fremfor alt artisten som elsker versets
skjønne kunst for dens egen skyld, uten at sjøen
i ham setter grunnbrott. Han er frodig, har
utgitt en lang rekke av diktsamlinger. Tonen
er lys og ordene blanke. Den lyriske impuls
kommer helst til ham med en stemning av
vær og himmel og landskap.
Det suste solregn i min barndoms gater.
En blå april blev dobbelt dyp og blå
fordi den plutselig var gjennemsløret
av unge bjerketoppers gyllengrønt.
Da kastet regnet fra sig alle tåker
og danset nakent i den ville sol.
Det er et friskt billede dette med regnet
som danser nakent i solen, et
impresjonistisk infall. Av samme art er:
Her er lys, her er blomster i väse,
og over mitt hvite skrivepapir
glir der en skyggeklase.
Skyggeblomster,
de vugger svakt,
som i vind over sommerbakker,
når lyset skjelver og flakker.
Efter slike vers — og det er mange av
dem — er man fristet til å kalle
Reiss-Andersen en maler som bruker penn og blekk
istedenfor pensel og farver. Omtrent alle
hans beste dikte begynner med et synsbillede:
»Gressets grønne horder reiste sig mot
solen ...», »Den skumrende sommers
skygger ...», »Jeg så en pike gå inn i skogen,
— og skogens eventyrsvarte kyster står i en
brenning av aftenrøde», »Der går en sti i
dugget gress langt borte i en eng etsteds ...»,
»Aprilvår av is og flamme...», »Her
stanser fuglesporets hopp i hopp». Og det er
mange til.
Hvis man så tar en kontraprøve — helst
et vers hvor synsbillede og refleksjon står
side om side — opdager man straks hvor Reiss-
1 Hans »Digte i udvalg» utkom i 1932.
Gunnar Reiss-Andersen.
Andersen har sin styrke og sin originalitet.
Her er et vers av diktet om Christian Krohg:
Stor og fjern i sin alders dager
ruvet han for oss i mythisk skjær,
nu står han levende, høi mot himlen,
stanset av døden, men livet nær.
Se, hvor hans veldige vismannshode
løfter sig over vårt hav, vårt land.
Dager skal komme og dager svinne.
Urokket står han der, dagens mann.
Det er ikke tvil om at billedet hevder sig
bedre enn den lyriske glose. De to siste linjer
kunde vært skrevet av en begavet
leilighets-poet, men ingen skal gjøre Reiss-Andersen
kunsten efter, når en lys-stemning griper
ham. Stemmen klinger ikke så dypt særegen
hos ham, men lyset gjør det, lyset er hans
stemme. Han kan være almindelig og lite grepet
når han tenker, men han er ikke som nogen
av de andre når han maler. I diktet om
ungdommen — »Bønn til stormen» — er det
mere jargon enn fantasi i refleksjonen:
»Under ditt brus og under nattens vinge er alle
nu som elsker, favner, føder, er alle de som nu
i denne stund i blu og ungdoms renhet møter
smerten, og de som stiger op i dødens lys.»
Men i billedene er det fantasi og fasthet:
»––nakne grener pisket av din velde og låve
marker druknet i ditt regn ...»
Portrettet kan lykkes som i et par av de
fine teaterprologer — risset av Gunnar
Heiberg har en meget sikker og uttrykksfull
strek, en stil som kan minne om mesteren
269
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
