Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Moderne norsk lyrikk. Wildenvey, Bull, Øverland, Hiorth-Schøyen, Reiss-Andersen, Backe. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Harbitz
Stein Backe.
selv, bare at det her er kommet til en ekte
Reiss-Andersensk lek med lyset:
Fordi han så, det store var så klart,
det høie, ro og enkelhet i grunnen,
så tok han nødig brede ord i munnen,
men talte likefrem og lett og vart
om alt det fine spinn
av lys- og skyggetråd som fanger inn
de nattefly og hvite sommerfugler
som flyr fra menskesinn til menskesinn.
Han vilde aldri være stor og rar,
som godtfolk tenker sig en mann med syner.
Nei, det profetiske ved ham det var
at han var klar,
i blikk og vilje, og just derfor lyner
der glimt av fremtid i det skjold han bar.
Hans skjold var formen — kall den bare kold:
Tidt skjalv der soler i hans skjold.
Som skjoldet var hans verge, samme jern,
— og rent som det for rust og tåkedugg.
Han tordnet aldri skremmende og fjern;
men, guder, hvor det lynte, når han hugg!
Ett blink, en brand av hån og vidd,
og fienden lå der, — og det luktet svidd.
Ett sprang i tanken, — som en leopard,
og så igjen: En garde!
I en nydelig liten sommerstemning kan han
sette inn en figur med nogen lette strøk:
En pike står i solen
og tenker dette her
og drar urolig kjolen
til ro om sine knær.
Hun ser hvor vinden klipper,
hun ser hvor blomsten dør.
Men sommervinden spiller
som en gud på sine rør!
Det er allikevel i øinene han har poesien, og
det fruktbare kontrast-spill hos ham er rent
artistisk — lys og farver omsatt i ord, lyd,
toner.1
Samme år som Gunnar Reiss-Andersen —
1921 —debuterte Stein Backe. Men en verden
ligger mellem dem. Den ene er kunstneren
som går ut fra impresjonen og elsker det frie,
lette, lykkelige uttrykk, den annen søker
poesien i dybden, han er het og uklar i sin
følelse, og han kaver med å finne sterke og
rammende ord for kaotiske tanker og syner.
Men det er selve kaos som inspirerer ham,
så hvis han løste det uløselige og fant de
ord som alltid nekter å la sig finne, vilde
han ikke blir lykkeligere som dikter. Den vei
som står åpen, er å bli forkynder av
almen-sannheter som man gir en mystisk dybde, og
kan hende Stein Backe kommer til å søke
den veien. Det stikker jo en rasjonalist i
mangen mystiker.
I hans første diktsamling er det et stort
dikt, »Hymne», med en from mystikk som
strekker sig fra Davids salmer til elementær
naturkunnskap.
Ikke tror du vei at du har skapt et eneste av
sandkornene på stranden?
Eller...
... at det var du som bestemte lovene for træets vekst
i skogene?
Er du så vis så gå og bøi dig under stjernene!
Er det kanske du som styrer klodernes mægtige baner
gjennem rammene?
Du er en del av mysteriet, —
det fødte dig til liv, du lever og ånder i det.
Hvert av dine åndepust er en rytme i uendeligheten!
I dig er mysteriet, — du er i mysteriet.
Mysteriet er dig, du er mysteriet.
I dig skriver stjernene sine baner!
I dine tanker skriver stjernene sine baner
som i et speil.
Denne »kosmiske» følelse gir ikke meget
til ens ånd. Men Stein Backe er allikevel
dikter. Det kaos som sprænger på i ham er bare
ikke intellektuelt, men uro i sinnet, trykk og
mottrykk, lengsel og oprør. Og griper han
et slikt motiv, kan han skrive dikte som i ali
sin knudrethet har en ildfull glød:
1 Et utdrag av hans diktning fra de første ti år
utkom under titelen »Lykkens prøve» i 1931.
270
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
