Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Moderne norsk lyrikk. Grieg, Krag, Nilsen, Solstad, Caspari, Refling Hagen, Steine, Sjølie, Jacobsen. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Moderne norsk lyrikk
Fra Arilds tid der ligger gjemt
opunder fly og tinder
i liv og sagn, i sorg og skjemt
en skat av arveminder. —
Fra fiskebu og dyregrav,
fra sæterfærd og lyng og lav
det glimter frem og skinner.
Forsåvidt kunde det vært nok å
komplimentere den gamle, hederlige dikter med den
friskhet han har reddet utover støvets år.
Men det er kommet noget til, og det er det
merkelige. I en rekke dikt er det en dypere
bass, og folketonen er blitt djervere med
saftig bruk av dialekt. Men enda har han ikke
brutt ut av sin vante, lyrisk-humoristisk
skildrende form. Så står det midt mellem
disse folke- og naturskildringer et
tidsbillede fra det 17de århundre, »Magister Ivar
Adolphus», historien om en drabelig prest
og hans meriter. Her kommer alt dikteren til
gode, fremfor alt at han får et dramatisk
sving på fortellingen og derfor slipper sig
løs. Det er i sig selv et kostelig motiv,
denne lerde prestemann som drikker sig full og
lekser op med hele bygden, og en lun
aca-demicus av den gamle skole som Caspari har
sin store moro av ham. Like viktig er det at
han har det pussige versemål og det
snørklede sprog i øret, han bruker det på en
halvt travesterende måte som ofte er av stor
virkning. Og her er han da helt ute av sine
almindelige skjemaer. Det kan man kalle en
bedrift av en mann i hans år. Dette poem
om magister Adolphus burde bli folkelesning.
Ingeborg Refling Hagens
prosaskildringer gav ikke noget vink om at hun en
dag skulde skrive »Jeg vil hem att». De
var utført med stor dikterisk og malerisk
styrke, med iltre farver og ofte en uhygge i
stemningen som var brygget av romantikk.
Og det kunstneriske prinsipp i dem var hvad
man kan kalle det levende blink, vis jonen.
Der skulde ikke stå annet enn det som var
brennende sett. Disse skildringer blev da en
rekke av sterke enkeltheter, en hissig, ikke
sjelden grell ekspresjonisme. Og så springer
forfatterinnen over i en lengselspoesi med
idyllisk islet!
»Jeg vil hem att» er billeder, sett med
lengselens øine. Og da hjemlengselen er en
av de følelser som taler med inderlig klang
til alle mennesker, fikk forfatterinnen med
ett slag de mange tusen lesere. Det er også
utvandrernes poesi. Det fattige hjem de
forlot, står i fjernhetens glans for dem. Fra
Ingeborg Refling Hagen.
den golde gaten i den amerikanske storby
går drømmen til hjemmet, til bekken og lien
og blomstene, til det underfulle norske
landskap, det friskeste og deiligste i verden. Alle
som har hatt sin barndom på landet, har det
billedet for sig når de siden sitter i en by.
Ingeborg Refling Hagen kan ta av sitt eget
bryst. Men når hun legger det i
utvandrernes drøm og fantasi, når fjernheten kommer
til, får følelsen det romantiske sug" i sig,
noget uendelig. Og forfatterinnens kunst er
det nu å tolke dette uendelige med jordnære
og hverdagslige ord for syn og drøm.
I det diktet som heter »Jeg vil hem att»,
ligger en norsk kvinne på hospitalet i
Chicago og skal dø.
Jeg vil hem att, søster Änne!
Jeg vil hem til gamlelandet for at dø.
Jeg vil bæres ned gutua fra tunet vort heme,
læsses varlig oppaa kjærra til Johan og Per.
Jeg vil kjøres som gravbrud langs min barndoms
landevei,
mens hengebjørka glitrer og heggeblomster sner.
Og det siste vers:
For i mit land er det store skoger, søster Änne,
miledype brer dom sig i bygdom ind.
Itte graate, søster Änne, her er mørkt, men jeg er
kjendt her.
Kom du bare trygt med haanden din.
Jeg skal leie dig og finde rette stigen.
Her er ingen fare her i skogen min.
Jeg veirer det på duften av Linnea.
En sansløs glæde risler gjennem sjæl og sind.
Jeg hører det på kvitringen at retnu er det morgen,
jeg hører det på susingen.
Jeg er i skogen min.
349
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
