Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Moderne norsk lyrikk. Grieg, Krag, Nilsen, Solstad, Caspari, Refling Hagen, Steine, Sjølie, Jacobsen. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Harbitz
Ingebjerg Steine
Så er det eventyret om Norge, som
bestefar forteller de små, en fantasi om
hvordan Vårherre gjorde Norge så vakkert. Og
det er et dikt om dem som sitter i Amerika
og ønsker sig hjem, men aldri får råd til
å reise. I grunnen er det altså samme
diktet, hjemveen.
Med sitt enkle og troverdige billedsprog
er disse dikt folkelig poesi. Og her er det
ikke tale om bare visjonen og så knappe
midler som mulig. Her er en rikelig bruk av
gjentagelsen, endog den forsterkende
gjentagelse av et følsomt utbrudd. Og det er
også blomstersprog som: »Eventyrets
landeveier. Og de slynger sig i sindet, og de
synger i mitt minde, blomsterkranste...»
Man kan også merke sig det lille
sentimentale knep med dobbeltrimet: slynger —
sindet — synger — minde. Altsammen ord
med følsom kolorering.
Men selv om Ingeborg Refling Hagen
kanskje er gått litt for langt, da hun skrev
for de mange om hjemmet og
hjemlengselen, så har det meste av disse dikt slik
malm i sig at de vil bli regnet til den
klassiske litteratur og trykt op i leseboken og
lært utenat og deklamert av kommende
generasjoner. Men at Ingeborg Refling
Hagen skulde bli klassiker, det var det ingen
som drømte om.
I ali den faste og klare moderne lyrikk
kommer så et enkelt vekt sinn som i selve
følelsen av fare og uvisshet har sitt lyriske
opkomme. Denne følelse gir det skiftende
og urolige vær, lys og himmel og menneskets
hjerte er som en bristende bølge. Ingen
innstilling til livet og skjebnen har mere av
dikterisk stemning, men det er heller ingen som
lettere kan lokke ut i flyktige og formløse
fantasier. Ingebjørg Steine debuterte i
1932 med en diktsamling, »Jeg ser dig søke
—». En dirrende uro er grunnstemningen.
I et rasjonalistisk sinn kunde den ha vært
bare en nervøs plage, i et poetisk sinn blir
den en rytme som inntrykkene kan synge i.
Den blir en fare, men også en rigdom, en
slik dobbeltklang som rummer poesiens
hemmelighet.
Og dette er klart for Ingebjørg Steine.
Hun har våget sig til å skrive et dikt om
poesien, der ser vi det:
Hvad er et vers?
Et verk av vare hender,
en drøm om drømmen —
den som kommer snart.
Et trin i tåken
over jordens stengrå lender,
et bluss, om blaffende
og svakt og bart.
Et gudesmil
mot ali vår jords elende,
en lykkedans
på sorgens bare ben.
Et stjernedryss
foruten tall og ende
mot hjertegrubens
hårde kiselsten.
En edel vin
for den som kalken løfter,
satt hen ved alfarvei
til trette vandrers fryd.
Et dagens kyss
hen over dype kløfter,
hvor aldri én
fikk tyde mørkets lyd.
Stemningen flagrer hele tiden mellem lys
og skygge, og motsetningene er stillet hen
på en gang vart og fantasifullt.
Denne ømme kvinnefølelse kan finne et
vakkert uttrykk i symbolikk:
Tre havrestrå støvet glitrer
i veikanten stenet og grå
mot vinden som regnvåt sitrer
helt ømt om de ensomme små.
Som vilde den klosset verne
de skjelvende skjøre aks —
de står der i støv til knærne,
hvor så du vei tyndere faks?
Tre korn så tilfeldig drysset
fra sleden som seg forbi —■
tilfeldig en sandgrund kysset,
og kornet sänk sakte i–-
3SO
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
