Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Nyere norsk historieforskning. Av Andreas Holmsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
isfritt land ytterst ved kysten i nord og vest.
Det har vært efterkommere av folk som bodde
i landet mellem næstsiste og siste istid, og
disse »interglaciale overvintrerne» skulde da
være iallfall en av kildene til den senere
befolkningen i Xorge. Xæste Norgeshistorie kan
derfor formodentlig reklamere med en
»forlengelse bakover i tiden» som slaar alle tidligere
rekorder.
For aa dokumentere sine teorier kjører
professor Nordhagen op med et svært skyts av
baade arkeologisk, geologisk og botanisk art.
Dette allsidige opbud av videnskaper er meget
karakteristisk for moderne fortidsforskning;
men ellers kan en neppe si at de nevnte fund
og synsmaater — hvor interessante de enn
er i og for sig — betyr noe principielt nytt i
utforskningen av norsk historie. Det gjør
derimot en annen forelesningsrekke ved vaart
kulturforskningsinstitutt som blev holdt i
1925 av arkeologen A. W. Brøgger (trykt
under titelen »Det norske folk i oldtiden»),
Hvad er det egentlig de norske
arkeologene har holdt paa med like til nu, spør
professor Brøgger. Jo, de har arbeidet iherdig og
systematisk med aa type- og tidsbestemme
vaart fundmateriale, og i sitt prisverdige strev
har de tapt av syne at typologi og kronologi
ikke er arkeologiens maal, men bare noen av
dens hjelpemidler. Denne synd har de delt
med sine kolleger i de andre nordiske land;
men nordmennene har syndet dobbelt, for
selve deres typerubrikker og
periodeskjemaer er bygd over materiale fra Danmark og
Sverige — materiale som delvis ikke eller
bare meget sparsomt er representert innenfor
norsk omraade. Mot denne skakk-kjørte
stuelærdom setter Brøgger livet selv, baade
som utgangspunkt og som formaal for
forskningen: »Den viktigste av alle veier til aa
forstaa noget av vaar oldtidskultur er den
aa kjenne de store og bærende drag i den
historiske tidens kultur i Norge, fremfor alt
annet det erhvervsliv som blev levet i vaart
land helt til den store omformning i det 19.
aarh. I samme grad som vi nu kan vise at
ingen radikal endring i de naturlige
betingelser har funnet sted, stiger betydningen av aa
kjenne de elementer som bygger op vaar
gamle bondekultur gjennem hele den
historiske tiden. Det vil likefrem vise sig at
omtrent hvert eneste av disse hovedelementer
kan føres tilbake til de eldste tider av vaart
lands bebyggelse. Det er livet paa kysten og
sjøen, i skogen og fjellet, paa aakeren,
setrene og beitene som er det grunnleggende
for enhver utforskning av vaar oldtids kultur.
Jo nærmere problemene kan legges op til
levende liv, dess større mulighet for aa kunne
løse nogen av dem. Her begynner vaar
arkeologis store opgave. Det det nu gjelder er ut
fra vaart eget materiale aa søke aa bygge op
vaar oldtids indre kulturhistorie. Hvad kan
det arkeologiske materiale fortelle om folkets
strev for aa bygge og bo i dette land med dets
mangfoldige og meget forskjellige
betingelser? Hvorledes er vaar særlige norske kultur
blitt til, og hvilke hovedlinjer kan vi trekke
op til dens forstaaelse?»
Det vil føre for langt aa gjengi den
fremstilling som skal svare paa disse spørsmaalene.
Det faar være nok aa si at Brøgger bygger op
en indre norsk kulturhistorie som lukter baade
av norsk sjø og norsk jord og som er like
preget av norsk fattigdom som av norsk rikdom.
Det ligger ikke nødvendigvis noen nasjonal
selvgodhet i dette; det behøver ikke være annet
enn en virkelighetsnær innstilling overfor et
nasjonalt stoff. Og selv om hverken Brøggers
kritikk eller hans positive program har vunnet
noen ubetinget tilslutning blandt norske
arkeologer, saa er iallfall realismen paa stadig
marsj fremover i norsk arkeologi. Kanskje det
beste vidnesbyrdet om det er den
fremstillingen Brøggers eldre kollega, Haakon
Shetelig, har skrevet for den nye Norgeshistorien.
Her kommer de særpregede og
forskjelligartede norske naturvilkaarene like meget til
sin rett som kulturimpulsene utenfra, og
selve den tekniske utviklingen av redskaper
og vaapen er gjort til det viktigste bærende
moment; ut fra den faar vi ikke bare en
dypere forstaaelse av næringslivet til de
forskjellige tider, men vi øiner ogsaa en reell
sammenheng med kunst og religion, med
samfundsdannelser og en gryende politisk
utvikling. »Forhistorien» er med andre ord paa
god vei til aa bli historie.
Men dette lovende resultat skyldes ikke
arkeologien alene. Naar det gjelder det siste
aartusen av »forhistorien» — en tid som paa
vesentlige omraader er grunnleggende for
hele den senere utvikling — har en annen
videnskap ydet kansjke vei saa meget til aa
gjøre en historisk erkjennelse mulig. Det er
den tilsynelatende saa snevert begrensede
stedsnavnsforskning, som i Norge gjennem
Magnus Olsens arbeider er blitt et fint og
mangestrenget instrument i
kulturforskningens tjeneste. Fra et aldri sviktende fond av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
