Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Nyere norsk historieforskning. Av Andreas Holmsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Andreas Holmsen
skritt videre: han undersøkte sagaenes kilder
og viste at de yngre bygde paa de eldre og
alle sammen i siste instans dels paa
skaldekvad, dels og fremfor alt paa tradisjonen.
Storm var nok tilbøielig til aa stole mindre
paa den islandske enn paa den norske
tradisjonen om gammel norsk historie; men det
blev folkeminnevidenskapen som reiste det
prinsipielle spørsmaalet: kan vi stole paa en
tradisjon som blev skriftfestet i 12. og 13.
aarhundre, men som omhandler begivenheter
helt tilbake til 8ootallet? Det moderne
kritiske studium av folkeminnene, som her i
landet blev grunnlagt av Molkte Moe, har
nu erfaringsmessig kunnet paavise at en
muntlig overlevering som gaar gjennem en rekke
slektledd; nødvendigvis omformes, ikke bare
ved tilsig av vandrende sagn- og
eventyrmotiver, men ogsaa — og det i langt større
utstrekning — gjennem sin egen indre
omdannelse efter bestemte psykologiske og
stilistiske lover. Det sammenlignende studium
avsagaene, de eldre og de yngre, fikk dermed et
fast grunnlag, og det ligger i sakens natur at
det gjerne var de staseligste trekk i
sagafremstillingen, de mest tiltalende for fantasien,
som kritikken ubønhørlig lukte vekk. Men
om enn paa denne maaten de fleste enkelte
fortellinger i sagaene blev sett paa med
mistroens skjerpede blikk, stod ennu deres
helhetssyn — at »sagatiden» var fylt av kampen
mellem konge og stormenn — temmelig
uanfektet og gikk fremdeles inn som et
selvfølgelig ledd i nyere fremstillinger av tidsrummets
historie, belt til Halvdan Koht i 1913 rettet
et grunnskudd ogsaa mot denne siste faste
skansen. Koht paapekte først hvordan det
nevnte helhetssynet hos Snorre — som har
det mest gjennemført — paa en rekke
punkter ikke lar sig utlede av de konkrete
en-keltoplvsninger Snorre selv gir, men tvert
om delvis staar i strid med dem; dernæst
viste han at tradisjonen om Olav den
Hellige, som er den vi kan følge lengst tilbake,
i sin eldste skikkelse ikke inneholder spor
av maktkamp mellem konge og stormenn,
men at dette synet først gradvis utvikler sig
i slutten av 12. aarhundre for aa faa sin fulle
utformning i begynnelsen av det 13. — hos
Snorre og hans samtidige. Konklusjonen av
dette kunde ikke bli annet enn at sagaenes
klassiske helhetssyn maa bero paa deres
forfatteres eget resonnement, deres historiske
»filosofi», og siden det finnes ikke bare hos
den ene mann Snorre Sturlason, men ogsaa
mer eller mindre utpreget hos hans samtidige,
maa det være en refleks av selve den
virkelighet som omgav disse sagaskriverne: den store
kamp omkring kong Sverre. I andre
undersøkelser har Koht ogsaa tatt fatt paa de sagaer
som er helt eller paa det nærmeste samtidige
med de begivenheter de skildrer. Han har vist
hvorledes skriftene fra borgerkrigenes tid
(Sverressaga o. a.) er sterkt preget av sine
forfatteres sympatier i striden, ja at noen av dem
likefrem er partiskrifter, og tilsvarende har
han for Haakon Haakonssons saga med
vektige argumenter gjort gjeldende at den er
hvad vi vilde kalle offisiøs, d. v. s. den
fremstiller tingene slik som regjeringen ønsket
man skulde se dem. Dette betyr ikke at ogsaa
disse sagaers kildeverdi blir helt igjennem
problematisk, men vei at deres fremstilling
ikke uten videre kan tas for den fulle og
usminkede sannhet.
I nær sammenheng med Kohts kritikk av
sagaenes kildeverdi staar hans revisjon av de
gamle islendingers velkjente kronologi for
norsk historie i 9. og 10. aarhundre. Koht
paaviser de aapenbare feilkilder for den gamle
tidsregningen og bygger op en ny paa
grunnlag av et par samtidige utenlandske kilder,
som han supplerer med en generasjonstelling
bakover fra det kronologisk kjente ir.
aarhundre. Blandt de bedrøvelige følger av denne
revisjonen er at slaget i Hafrsfjord har maattet
flyttes fra det feirede 872 ned til omkring
aar 900.
Men hvad har nu disse kritiske moderne
historieforskerne kunnet gi til vederlag for
Snorres geniale heltediktning og de senere
kongesagaers farverike skildringer? Det skal
villig inrømmes at det kvantitativt sett ikke
er overveldende meget, og det har ogsaa som
helhet noe underlig abstrakt og blodløst over
sig. Som lesning til tidsfordriv eller litterær
berikelse kan det ikke komme op mot sagaene.
Men den som i et historisk verk søker en
rasjonell forstaaelse av den utvikling som vaar
egen tid til syvende og sist er et resultat av,
vil kanskje allikevel finne adskillig av verdi
i de par forsøkene som er gjort paa aa skrive
Norges eldste historie paa nytt.
Det første forsøket er Johan Schreiners
lille bok Olav den Hellige og Norges samling
(Steenske forlag 1929). Den gir i populær
form — i en særpreget, knapp
telegrambrev-stil — en sammenfatning av denne energiske
unge forskers inngaaende spesialstudier paa
omraadet. I oldfund, skaldekvad, samtidige
170
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
