Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Nyere norsk historieforskning. Av Andreas Holmsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Andreas
Holmsen
ganisert under kongens ledelse, til aapenbar
fordel for begge parter. Men langt
betydningsfullere blev efterhaanden forbindelsen
mellem konge og høvdinger. Fra omkring midten
av 11. aarhundre begynte det nemlig aa dukke
op stadig nye stormannsætter rundt om i
landet som bygde sin makt paa godsherredømme,
paa bygselraadighet over og avgiftsrett til
jord som blev dyrket av bønder. Det var
lendmennene. De blev optatt i hirden, og gjennem
sin dobbelte stilling som kongsmen og
lokale bondeherrer la de grunden til en samlende
administrasjon av landet. Godsherredømmet
fortsatte aa bre sig i 12. aarhundre, og
bøndenes motstand mot det var et viktig innslag i
borgerkrigene. Sverres og
birkebeinerproleta-renes kamp mot aristokratiet fikk først
virkelig styrke da den blev støttet av bøndene,
særlig i Trøndelag; striden førte til adskillig
personskifte blandt godseierne, men utgangen
paa den blev bare godsherresystemets
fullstendige seir. Samtidig gikk den institusjonelle
utbygningen av kongedømmet for sig med
stormskritt: leidangsplikten blev omgjort til
fast kongsskatt; det kom kongelige sysselmenn,
kongelige lagmenn; lovgivningen blev
kongelig og landsomfattende — og kongen blev
mer eller mindre borte bak de kgl.
funksjonærer og sakkyndige, det kgl. raad, det kgl.
kanselli, det kgl. hoff. Det dypeste innhold
i opbygningen av det 13. aarhundres norske
ståt var saaledes konsolideringen av
godseierne som nasjonal overklasse. Men denne
organiserte utnyttelse av det store
næringsarbeidende folk til beste for et raadende
faa-tall gjorde ikke bare staten til en
betydningsfull realitet i og for sig; den innebar ogsaa en
samfundets ekspansjon inn over individets og
ættens tidligere enemerker, en almindelig
vekst op til et samfundskulturelt mer
fremskredet nivaa. Og den skapte vilkaar for
aandelig utfollelse i litteratur og kunst. Det
samme gjaldt i enda høiere grad kirken.
Organisatorisk knyttet den sig fra først av til
bondetingene og den unge militært pregede
kongemakt. Den viktigste aandelige
forutsetning for kristendommen i Norge var
antagelig dens karakter av almindelig attraaverdig
europeisk civilisasjon, og dens første
fremgang blev lettet ved at den tillot
livsnødvendige hedenske forestillinger aa leve videre,
med eller uten kristelig klædebon. Men da
det først paa grunnlag av det mektige
kirkegodset var skapt en fast institusjonelt opbygd
norsk avdeling av den europeiske kirkeorga-
nisasjon, gjennemførte kirkens lære og lover
en fullstendig aandelig revolusjon i folket.
Det innebar i høi grad et almindelig
samfunds-kulturelt fremskritt; men de nye forestillingene
var ogsaa særdeles vei skikket til aa
oprett-holde den sosiale tilstand som baade den
kirkelige og den verdslige overklassen var
avhengig av.
En kan like eller mislike dette synet paa
vaar gamle historie som jeg her har
skjematisert og pointert ganske sterkt; en kan med
adskillig rett kalle det ensidig; men en kan
ikke nekte at det skjærer gjennem tykke
bunter av sløvt vanemessige forestillinger og
aapenbarer megen ny og klar sammenheng.
En ånnen sak er at Bulls fremstilling like
lite som Schreiners i et og alt kan sies aa
være tilstrekkelig kildemessig fundert. De
moderne historikerne har derfor ennu ikke sagt
sitt siste ord om »sagatiden», og det trengs i
virkeligheten en lang rekke systematiske
kil-debearbeidelser før de kan gjøre det.
I lærerik motsetning til baade Bulls og
Schreiners synsmaater staar den opfatning av
den sene »sagatid» som Oscar Albert
Johnsen bygger sin forklaring av »Noregsveldets
undergang» paa. I sin bok med denne titel
(Aschehoug 1924) finner professor Johnsen
»nøkkelen til forstaaelsen av nedgangstidens
historie» i »den strengt monarkiske
riksorga-nisasjon kong Sverre med opbydelsen av ali
sin overordentlige kraft og genialitet hadde
paatvunget vaart land. . .» Sverre og hans
efterfølgere hadde nemlig ikke bare tatt fra
bøndene deres »urgamle rettigheter og
selvstyre», men ogsaa redusert den gamle
høvdingklassen til en embedsadel som var »sterkt
avhengig av den personlige kongemakt», og
»økonomisk knekket den innfødte norske
borgerstand» gjennem en uklok og unasjonal
handelspolitikk som »medførte at hele den norske
utenrikske handel gikk over til de tyske
hanse-kjøpmenn». Da saa de »praktisk tait
eneveldige» kongene »selv flyttet ut og systematisk
forsømte riksstyret», var det ingen
samfundsklasse med »politisk ansvarsfølelse og
interesse» nok til aa »redde sit lands
selvstendighet», og Norge gikk inn i sin vanærende
forfallstid, hvis begivenhetsforløp Johnsen gir
en utførlig og veldokumentert skildring av.
Professor Johnsen fremhever nok ogsaa
andre forhold, saaledes den store
manne-dauen 1349—50 og de senere farsottene i
14. aarhundre, som medvirkende aarsaker
til forfallet. Men det umiskjennelig nasjonal-
172
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
