Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Kilder til nyere norsk historie. Av Olaf Gjerløw
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RKIVMESSIG SETT er norsk
historie i unionstiden med Sverige 1814—1905
bedre dokumentert enn kanskje noget annet
lands. Det skyldes den eiendommelige ordning
med en filial av landets regjering anbragt i
Stockholm, hvor en statsminister — fra 1814
til 1873 regjeringens nominelle chef når
statholderen ikke var i funksjon — og to
statsråder holdt til. De hadde å föredra samtlige
norske regjeringssaker for kongen og førte
i den anledning en vidtløftig korrespondanse
med regjeringens hovedavdeling hjemme,
offisielt kält »den norske regjering» til
adskillelse fra statsrådsavdelingen. Det er ganske
overveldende, hvad der takket være denne
dobbeltordning innen regjeringsmyndigheten
finnes protokollert av faktiske oplysninger, en
ren gullgrube for fremtidens historikere.
Ved siden derav stod bestandig den
hjemlige leder, fra 1814 til 1873 kält »regjeringens
første medlem» eller i dagligtale
første-statsråd, fra 1873 statsminister med ubestridt
forrang mellem kollegene, i brevveksling med
kongen personlig. Og denne korrespondanse,
som hyppig hadde karakter av orienterende
rapporter om alle norske forhold av
betydning, vil utgjøre et ytterst verdifullt
kildemateriale når det engång blir tilgjengelig ved
åpning av Bernadotte-arkivene og
offentlig-gjørelse av de tilsvarende samlinger på privat
-hender. Særlig tør man her tenke på, hvad
der foreligger efter de to statsministre Stang,
Frederik og Emil, i tiden fra først i 1860-årene
til høsten 1895.
Efter kong Oscar II eksisterer der — det
vet man fra professor Yngvar Nielsen, som
taler av selvsyn — utførlige, sterkt
doku-menterte erindringer angående kongens norske
regjeringsforhold; de blir utvilsomt meget
verdifulle kildeskrifter, når de — 50 år efter
kongens død, altså i 1957 — blir tilgjengelig
for offentligheten.
Så meget om det arkivmessige grunnlag for
norsk historieforskning hvad det siste
hun-dreår angår. På et annet, ytterst viktig
område, det memoar-messige, griner derimot
tomheten forskeren i møte. På få undtagelser
Statsråd J. H. Vogt.
nær har ingen ledende norsk politiker fra
Eidsvollsgenerasjonens menn og op til våre
dager følt trang til å avslutte sitt livsvirke
med skildringer av de begivenheter og
forhold, de selv har oplevet, eller av de
mennesker, de har samarbeidet med eller kjempet
mot. Et verk som De Geers »Minnen» har intet
sidestykke på norsk. Hvad der offentlig
foreligger av egentlige efterlatte optegnelser er
fort opregnet. Den norske historiske Forening
har pietetsfullt utgitt hvad stadsrådene P. C.
Holst og J. H. Vogt efter lot sig av erindringer.
P. C. Holst levet fra 1776 til 1863, var
statssekretær fra 1815 og viste sig som en
dyktig forhandler, uhyre flink til å prutte,
under statsgjeldsopgjøret med Danmark
1817—22. Fra 1822 til 1848 var han statsråd,
dels i Stockholm, dels hjemme som chef for
justisdepartementet, senere for
kirkedepartementet. Hans optegnelser er knastørre, men
har selvsagt nyttige faktiske oplysninger og
opviser iallfall ett trekk av
almenmenneskelig interesse: Holst skildrer uten forsøk på
Kilder til nyere norsk historie
Av Olaf Gjerløw
47
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
