Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Apropos norsk kunstlitteratur i 1937. En revy og noget mere. Av Anders Bugge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Apropos norsk kunstlitteratur i 1937
En revy og noget mere
Av Ander s Bugge
1937
ER IKKE noget merkeår for
norske böker om kunst. Det måtte då være for
salg av kunstböker i Norge. I september
arran-gerte bokhandler Grundt Tanum en utstilling
av og utgav en katalog over »Böker om kunst»,
ledsaget av uttalelser fra kunstnere og andre
om de verker som hadde betydd mest for dem.
Gammeldagse kunstnere og personer med
umoderne innstilling overfor kunsten hadde
simpelthen ikke vært spurt, hadde iallfall
ikke svart. Man fikk altså ikke noget
full-stendig billede av kunstopfatningen i Norge og
derfor heller ikke noget absolutt korrekt
begrep om den. Men flere av uttalelsene i den
lille katalogen inneholdt så treffende og
oplysende bemerkninger at den ikke bör
glemmes når det spörres om årets norske
kunstlitteratur.
Desværre er det å frykte for at det meste
av de herlige lofter som adskillige av de
adspurte publicerte, eller i det minste gav
håb om, ikke blir til virkelighet. Men i det
lengste får vi stole på at Henrik Sörensen
kommer til å skrive »Æventyret om de norske
rosemalere». Han er troendes til det. Og han
kan. Desuten skulde det være morsomt
dersom Aage Storstein fulgte sin lyst og skrev en
bok om hollandske malerier, så han fikk sagt
sin »hjertens mening om denne kjedelige
kunst»! Og man så gjerne at Per Krohg gjorde
alvor av å gi »Kommentarer til egen og andres
kunst». Det kunde f. eks. være interessant å
höre hans mening om Aage Storsteins, om
det er sansynlig at fremtidens kunst kommer
til å bli som denne udmerkede maler sier:
»Blanding av Picasso og Rolfsen — alltså
mig», d. v. s. Storstein.
Det viktigste ved katalogen om kunstböker
var allikevel selve dens tilsynekomst: et
vidnesbyrd om at böker om kunst kan regne
med et ganske stort publikum, det nödvendige
grunnlag for en norsk bokproduksjon på dette
område.
I J937 var forresten omfanget av denne
produksjon snarere mindre enn vanlig. Og
det er flere kunsthistorikere vi savner på listen
over forfatterne i året 1937, deriblandt Einar
Lexow. Men de to som lenge
harståttiforgrun-nen er iallfall representert: Jens Thiis og Harrv
Fett, hvorfor det kanske kunde være lönsomt
ikke å innskrenke sig til deres prestasjoner av
året, men nytte ledigheten til også å se litt på
deres plass i norsk kunstforskning, i en
utvik-lingsgang som markeres av Lorentz Dietrichson,
Andreas Aubert, Jens Thiis, C. W. Schnitler
og Harry Fett, navn som forteller om en
ganske spennende historie.
Det som folk aller först spör om er: hvordan
begynte det ? Og spörsmålet lar sig på en måte
besvare. Det begynte i 1860 i billedgalleri ene
i Berlin og Dresden. Der fikk Lorentz
Dietrichson (1834—1917) sine overveldende
inn-trykk som gjorde det nödvendig for ham å
bli kunsthistoriker og komme til Italia. Han
var åpenbart grepet av en rent tysk lengsel
efter söilene under den blå himmel i landet
»wo die Citronen blüh’n», efter en kunst av
klassisk art skapt i troen på det skjönne,
sande og gode, et ideal som han aldrig sviktet.
Det bar og det preget hans »forkynnelse».
Efter de antikke rhetorers mönster formet
han sitt vidnesbyrd om denne kunst. Helt
stemmende med dens vesen gjorde han det,
i velbalanserte, sonore setninger. Han var i
det hele tatt taler, likesom oldtidens talere
var han også besjelet av pliktfölelse overfor
samfundet. Han så det som sin kanske
viktigste opgave å være publisator og eiet
betydelig evne til det. Han vilde foredle
folkets smak. Til fremme av sansen for
vakker form i dagliglivet arbeidet han av denne
grunn for et kunstindustrimuseum, som vi
fikk. Og han gikk inn for den nasjonale kunst:
skrev bl. a. boken om våre stavkirker,
viden-skapelig sett hans störste prestasjon, et
imponerende verk, mens det i samtiden var
nasjonalromantikkerne Tidemand og Gude
som stod hans hjerte nærmest av de norske
kunstnere.
Virkeligheten således som de gjengav den:
åndeliggjort, begeistret ham. 80-årenes
naturalisme rummet derimot farlige krefter. Det
syn som lå bakom den »maatte fore til
Kunstens Oplosning». Konsekvensen vilde bli
293
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
