Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Apropos norsk kunstlitteratur i 1937. En revy og noget mere. Av Anders Bugge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anders Bugge
Lorentz Dietrichson.
»et omdrejende Kaleidoskop af Farver uden
dybere Mening, uden Sjæl, uden indre
Livskraft og derfor uden Evne til at gjöre den store
Gjerning Kunsten hidtil hadde gjort: at
befrugte Folkets Fantasie, dets Fölelse, dets
Tanke, med et ord dets Cultur». Med den
begavede generasjon av malere som förte
kunsten hjem av utlendigheten, kom
Dietrich-son således ikke ordentlig i kontakt. Da han
trådte’ av som Nasjonalgalleriets formann i
1891 og flyttet ned fra ånnen etasje til
bygningens förste for kun å være
skulpturmuseets bestyrer, frydet han sig derfor over
å »skulde færdes dernede mellem de hvide
græske Guder istedenfor deroppe mellem de
röde norske Kunstnere».
Disse »röde» hadde imidlertid fått en ånnen
kunsthistoriker til talsmann: Andreas
Au-bert (1851—19x3), igrunnen en av deres
egne. Aubert hadde nemlig gått på Thaulows
og Krohgs malerskole og ligget i Kragerö
sammen med Werenskiold og Kittelsen. Han
kunde altså tolke deres syn, men hadde
tillike dype rötter i den romantiske
åndsretning. Ut fra disse forutsetninger var det
han samlet sin opmerksomhet om professor
Dahl, opdageren av Norges natur, og om
Gerhard Munthe som for förste gang klarla
det nasjonale farveinstinkt således som det
gjorde sig gjeldende i folkekunsten. Likeså
kunde Aubert yde vektige bidrag til
forståelsen av romantikkens kunst i utlandet,
gjennem sine arbeider om tyskerne Philip
Otto Runge og Caspar David Friedrich. På
et annet viktig område av den europeiske
kunstforskning optrådte Aubert forresten
også. Hans bok »Die malerische Dekoration
der San Francesco Kirche in Assisi» var et
inniegg i det vanskelige Cimabue-spörsmål.
Ellers er det vei verdt å legge merke til at
Aubert på mange måter representerte den
gamle embedsmannskultur, noget som bl. a.
viste sig i hans sterke hevdelse av den klassiske
kunsts betydning som disciplinerende og
dannende. Likeledes i hans höie vurdering av
dansk kunst.
Jens Thiis (1870— ) vokste op under
inntrykket av ottiårsnaturalismens
gjennem-brudd, for straks å opleve nittiårenes
ny-romantikk, altså som Aubert med rot i to
tidsaldre. Nyromantikkens kunstnere, Munch
og hans samtidige, fikk i ham sin fornemste
tolker. Fra ottiårene tok han med sig kraftig
sans for virkeligheten, uavviselig trang til å
sanse, intens tro på sin sansning. Men det
gjaldt ikke virkeligheten i og for sig, en hvilken
som helst virkelighet. Den måtte kunne nydes.
Skulde begeistre, iallfall bevege ham.
Tilegnelsen blev dirigert på den ene side av
sterke antipatier, på den ånnen side av ennu
sterkere sympatier. Og det var sjelden idyllen
han sökte, helst spenningen, kampen mot
hindringer og for å la intensjonene få tale ut.
Å opleve denne kamp hos kunstnerene,
hvorledes den kom til syne i deres livslöp og
fremfor alt i deres arbeide, dette og å få andre
til å gjenopleve det samme blev det vesentlige
for ham. Av denne grunn kom biografien
ganske naturlig til å bli hans mest egentlige
litterære form, med skildringer ikke minst av
malerier, skulpturer og bygninger — så selv
disse blev til dramaer.
På denne måten er Jens Thiis dikter. Når
det gjelder samtiden henter han til og
med sitt stoff på dikteres vis gjennem
personlig samvær med sine levende modeller,
in casu kunstnerne og deres verker. Ingen av
våre kunsthistorikere har som Thiis ferdedes
dage og netter blandt kunstnere. Samme
metode tillemper han forresten på fortiden.
Han söker å reprodusere de svundne dagers
milieu, menneskene som omgikkes hinannen,
konkrete trekk fra deres »Leben und Treiben».
Diverse momenter stundom av nokså
til-feldig art og betraktninger, ofte av temmelig
privat karakter tjener for övrig til at det
hele blir ytterligere intimt, og til at Thiis
faktisk gjör sig selv nærværende hos leseren
sammen med kunstnerne og de övrige
mennesker som behandles.
294
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
