Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Winston Churchill som forfatter. Hans ungdomsverk. Av L. Aas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
W i n s t o n Churchill som forfatter
i sport og lek. Jeg talte dagene og timene
til feriene kom og jeg kunde reise hjem fra
det forhatte slaveriet.» Han var glad i å
lese, og slukte ofte böker som passet for
meget större gutter, men ingen makt i verden
fikk ham ved tvangsmidler til å lære ting
som ikke fornuften eller fantasien vakte
interessen for. Kanskje mener han selv at det
hadde gått bedre om han hadde fått lære
oldtidsfolkene å kjenne gjennem historien
deres istedenfor gjennem ali denne torre
dressur i latinsk og gresk grammatikk? Mens
Winston Churchill gjorde sine förste triste
erfaringer om den klassiske opdragelse, utgav
en stor norsk forfatter, hvis navn han
sikkert ikke lærte å kjenne, en knusende dom
over denne visne skolelærdoms resultater —
det var Alexander Kiellands »Gift». I 1883
blev gutten overflyttet til en mindre
pretentiös, men sikkert mer menneskelig skole i
Brighton, ledet av to damer. Han var
begynt å skrante på St. James’s skole og fikk
en dobbelsidig lungebetendelse som på
hengende hår hadde endt hans liv. I
Brightons styrkende luft og de vennligere
omgivelser i den nye skole kom han sig hurtig. Han
blev mödt med godhet og sympati og fikk
lære ting som interesserte ham — fransk og
historie, fremfor alt ridning og svömning.
Her lærer han også en virkelig forfatter å
kjenne ■—- gjennem bökerne og personlig,
det er Rider (senere Sir Rider) Haggard, som
da hadde utgitt »King Solomon’s Mines» og
»Allan Quartermain», romaner som ikke kunde
undlate å vekke eventyrlysten i et våkent
guttesinn. Den unge beundrer skriver til
ham og »håper han må låge mange flere
slike böker.» Helt döivet er nok ikke den
gamle trossighet, skuespillerinnen Miss Eva
Moore som var skolens danselærerinne,
erindret »en liten rödhåret gutt, den
uskikkeligste i klassen.» Det var Winston Churchill.
De fölgende skolår kaller han selv en
orken-vandring gjennem eksamener, som aldrig löp
riktig heldig av. I Harrow utmerket han sig
bare i engelsk, han forteller morsomt
hvorledes han kom inn på Sandhurst og fikk en
ny start nu da militære fag erstattet de
klassiske språk. At han vilde bli offiser var tidlig
avgjort. Fra barneårene av hadde han lekt
krig med sine tinnsoldater og
feltkanoner, og faren som ikke mente han passet for
noen universitetsutdannelse, trodde hæren var
det beste han kunde valge. Et alvårlig uhell
under lek kostet ham et langvarig sykeleie
■
Lady Randolfth Churchill.
med påfölgende hviletid. Som
rekonvale-sent gikk han i Underhuset, hvor han fra
galleriet var vidne til farens kamp på
vi-kende front og Gladstones tale i slutten av
den store debatt om Home Rule-loven i
1893. »Jeg ser tydelig scenen for mig»,
skriver han —■ »Den store gamle lignet en hvit
örn, vill og prektig. Setningene rullet
maje-stetisk frem og alle fulgte spent hans tale og
gestus, ferdige til å klappe eller pipe. Han
hadde nådd klimaks i en veldig tirade om det
li berale parti som altid hadde fört en hver sak
det hadde tatt op til seier. Da forsnakket
han sig. Ikke for noen sak, ropte han, hadde
det liberale parti lidt så meget eller —-
»de-scended so löw». Torry’ene jublet! Men
Gladstone rystet höire hånd med fingrene
strittende som klör, kuet spetaklet og
fortsatte: »Men vi har reist oss igjen —■ •—- -—».
Winston Churchill skildrer
Sandhurst-ti-den som en overgangsperiode i sitt liv. Bak
ham lå skoleårenes »tomme og ulykkelige» tid.
Foran ham lokket eventyr ute i den vide
verden. Han så dog först sin fars tragiske
skjebne, livskraften som langsomt ebbet ut,
457
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
