Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Winston Churchill som forfatter. De store verker. Av L. Aas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
L. Aas
hastig skal fölge efter lögnerens spor! Dette
vakte protest fra Macaulays etling,
professor G. M. Trevelyan, forfatteren av
aner-kjente historiske verker om dronning Annas
tid. Lögner blir man ikke, repliserte Trevelyan,
ved å mistyde et menneskes karakter eller
ved å godta bilder som viser sig å være
upå-litelige. — »Hvis det var så, vilde nesten alle
historikere være lögnere.» Dette hindrer dog
ikke at Trevelyan er en av de varmeste
beundrere av Churchills verk. Han skrev i
Times’ om forfatterens spillende fortellerevne,
omhyggelige kildegranskning og dype
forståelse av mennesker og forhold i en tid så
vidt forskjellig fra våre dager. Han har også
uttalt at Churchills syn på Mariboroughs
karakter til dels har endret hans egen
opfatning.
Förste bind er av störst interesse når det
gjeller rehabiliteringen av Mariboroughs
karakter. I bind II har Churchill hatt et
over-veldende rikt kildemateriale å stötte sig til —
först og fremst de fem store bind Mariboroughs
»Letters and Dispatches 1702—12» i general
Sir George Murrays utgave, trykt efter et
sett folio manuskriptbind funnet under
ombygning av Blenheim Castle i 1842. Et
ypperlig moderne verk som F. Taylor’s »The Wars
of Marlborough» (1921) og Sir John
Fortes-cues »Marlborough» (1932) synes å ha vært
til megen nytte. Dessuten finnes der et helt
bibliotek om Mariboroughs militære, politiske
og diplomatiske bedrifter. Et höidepunkt i
bindets mange utmerkede beretninger og
skildringer er hele fremstillingen av
Blenheim-slaget i 1704 og dets betydning for England
(hvor seirsmeldingen vakte en begeistring uten
like), for alliansens stilling til Ludvig XIV,
som Churchill gjör til skurken i sitt store
krigsdrama. I fölge med oberst R. P.
Paken-ham-Walsh har Churchill besögt
slagmarkene som omtales i dette bind, og
fremstillingen av Mariboroughs felttog er både
livfull og instruktiv ledsaget av ypperlige
karter og skisser. I tredje bind förer Churchill
fremstillingen frem til avslutningen av
felttoget 1708 og Ludvig XIV: s fullstendige
nederlag. Bindet gir utförlig beskjed om hoff- og
partiintrigene hjemme i England og kampene
på de forskjellige fronter ute i Europa. For
nordiske lesere er det av interesse å legge
merke til mötet mellem tidens to store
feltherrer •— Karl XII og Marlborough. Selve
beretningen om deres sammenkomst, med
gjengivelse av Mariboroughs egne ord i brev
til Godolphin, er fengslende nok, men
Churchill har vært lite orientert i den historiske
forskning om Karl XII og den store nordiske
krig. I den svenske oversettelse (Marlborough,
b. III, s. 242—243) har da også forlaget ladt
tilföie en fotnote av Knut Hagberg, hvor
han henviser til at Churchill her i alt vesentlig
er inspirert av Voltaires klassiske »Histoire
de Charles XII», hvis opfatning jo er helt
for-eldet. Å fremstille Karl XII:s politikk og
krigsförsel som en slags romantisk mani, der
drev ham fra kamp til kamp •— for en hver
pris og mot enhver motstander som kom i
hans vei, er ikke på noen måte berettiget
historieskrivning i dag.
Mens Churchill arbeider med det fjerde og
avsluttende Marlborough-bind har han
ut-gitt et annet og hittil siste arbeide ■— Great
Contemporaries som utkom i svensk
oversettelse ved Sverker Lönnberg (Stora
Samtida, Skoglunds förlag, 1937). Det er en
samling essays om »store namn», skrevet ved
forskjellige anledninger i löpet av de siste
otte år. De aller fleste av de menn Churchill
karakteriserer har han stått i personlig
beröring med, flere har han kjent lenge og
intimt. Det er derför en rekke
förstehåndsiaktta-gelser han gir oss, og meget i denne bok om
store samtidige, skrevet av en av dem, vil
uten tvil gå inn i biografi-litteraturen som
autentiske trekk av blivende interesse. Alle
essays er ikke like gode, men alle er skrevet i
Churchills livfulle, personlige stil. En skarp
iakttagelsesevne, en omfattende forståelse av
menneskenaturen med dens månge nyanser,
en utpreget sans for miljö og livfulle
situasjo-ner, det er det karakteristiske for Churchill.
Best er vei de månge karakteristikker av hans
samtids britiske statsmenn og politikere.
Formen er selvsagt ikke ny. För krigen skrev
A. G. Gardiner en lignende samling skisser om
»Englands Ledare» (for å nevne den svenske
titel). Efter krigen utkom Lörd Birkenheads
»Contemporary Personalities» (1924), vesentlig
politiske portrettskisser. Tiden har forandret
mangt og meget i vurderingen av de
forskjellige politiske skikkelsers betydning, og
Churchills fremstilling ligger oss jo både
kronologisk og faktisk nermest. Asquith har jo
Churchill kjent fra mange års samarbeide i
regjeringen. Han setter den liberale
stats-mann meget höit — som en av Englands
störste premierministre i fredstid, en klok,
likevektig og rolig ånd, med en dommers
evne til klar og rettferdig avgjörelse, men
556
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
