Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Norsk litteraturhistorie. Av A. Boeck
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk litteraturhistorie
tonen. Og fra Absalon Pederssöns og
Peder Claussöns skrifter går veien nu
gjennem de fölgende århundrer frem til de
tankene, som Eidsvollsmennene med
grunn-loven i 1814 satte ut i livet.
Det er de mest inngående
förstehånds-studier og på grunnlag av disse en veldig
omfattende vidén, som danner bakgrunnen
for professor Bulls behandling av
tidsrummets litterære frembringelser. Selvsagt
gjel-der det også her, at ikke alt kan fange det
store publikums interesse i samme grad
som videnskapsmannens. Men det er
allikevel beundringsverdig, hvor lett fordöielig
hele fremstillingen er blitt, også av de
forfattere og deres verker, som idag bare har
en rent litteraturhistorisk interesse. Og
med enda langt rikere utbytte kan man
naturligvis hengi sig til det, som er dette
binds alt annet overskyggende ho vedavsnitt,
fremstillingen av Ludvig Holberg og hans
veldige litterære livsgjerning. En hel bok
i boken er denne Holberg-biografien, den
gir både billedet av hans personlighet,
tegnet med den dypeste venerasjon og
den mest inntrengende menneskelige
forståelse, og på samme tid en kritisk
vurdering av hans forfatterskap i alle dets
skiftende faser, som man vanskelig kunde
önsket sig mere overlegen og
fyldest-gjörende. Skulde man her fremheve noget
enkelt avsnitt, vilde man kanskje nevne
det om den »poetiske raptus», om
kome-diene, deres tilblivelseshistorie og
idéinn-hold. Det er neppe nogengang tidligere
gjort så ypperlig som her.
Et höidepunkt i dette bindet, tydeligvis
utfört sterkt con amore, er også
behandlingen av »Det norske Selskab», med slike
mesterlig utförte portretter som dem av
Johan Nordahl Brun og Johan Herman
Wessel.
I verkets tredje bind tar professor
Paasche atter fatt. Hans opgave er her
litteraturen fra 1814—1850 årene. Perioden
gir jo forskningen er rikt og mangeartet
stoff å belyse, men den rummer én opgave,
som stiller alle de andre i skyggen: Henrik
Wergeland, hans geniale himmelstormende
personlighet, og det næsten
ugjennem-trengelige villniss, som heter hans diktning.
Hvad Holberg blev i det foregående bind,
måtte Wergeland bli i dette, den alt annet
overrakende centrale skikkelse. Og ut fra
sin dype, næsten tilbedende kjærlighet til
diktergiganten fremfor alle andre i norsk
litteratur har professor Paasche löst
opgaven på en beundringsverdig og lykkelig
måte. Det gjelder like meget billedet av
mennesket — eller skal man ikke snarere
si nasjonalhelgenen — Henrik Wergeland
i ali hans overdådige åndsrikdom, som det
gjelder hans mangfoldige livsgjerning som
folkeopdrager og den analyserende
inn-trengen i hvert enkelt av hans dikterverker.
Er der en stemning av glödende
entusiasme utbredt over hele
Wergeland-biografien, möter man til gjengjeld en
kjölighet som næsten nærmer sig
frysepunktet, når fremstillingen glir over til
Welhaven. Det vil jo overhodet i alle
litteraturhistoriske fremstillinger være
Welhavens vanskjebne, at han alltid skal stilles
op side om side med sin store motstander
Wergeland. Og da har man straks
terminologien gitt: det veldige geni contra det
pyntelige talent. Fra dette synspunkt tar
så hele vurderingen farve. Men en viss
urettferdighet vil man da lett gjöre sig
skyldig i. Professor Paasche kan nok på
en måte ha sine ord i behold, både hvor
han tegner billedet av Welhavens
personlighet, og hvor han feller dommen over
hans diktning. Men det man ganske savner,
er den personlige sympatiske forståelse.
Og dog skulde det for å anerkjenne
Welhaven, ikke bare som et middels stort
talent, men som en av Norges fineste
lyrikere, være nok å minne om de tre
diktene, som heller ikke professor Paasche
kan undlate å fremheve: »Digtets Aand»,
»En Sangers Bön» og fremfor alt »Den
581
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
