Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Nationalteatret i sesongen 1939—1940. Av Kristian Elster
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nationalteatret i s e s o n g en 1939 —1940
Den dramatiske handling var svakt bygget
op og virkeligheten i skuespillets verden
fortonet sig blek og usikker mot den
virke-lighet vi dengang levet i. Pär Lagerkvists
diktning er symbolsk og romantisk, full av
mystikk, og hans skikkelser trær frem, fanget
av søkelyset, og glir igjen inn i mørket. Men
Seier i mørke er mere realistisk enn noe annet
skuespil av Pär Lagerkvist — neppe til held
for dramaet, det er i det urealistiske, i
synet, drömmen og symbolet han har sin
storhet. Det er egentlig bare første akt som
er virkelig god fordi den efterhånden blir
symbolsk som bilde. På teatret, i Per
Lindbergs iscenesettelse, blev denne dramaets
første akt selve skuespillet, forunderlig
makt-fullt i sin dramatiske utfoldelse av stykkets
idé og menneskeskildring -— humanismen
mot vold, skildret som sammenstøt mellem
de to tvillingbrødre, den forkomne sjofle
samfundshater og den humanistiske
statsminister. Denne første akt blev på
Nationalteatret en stor akt og oplevelse. August
Oddvar som den forkomne Robert Grant
satte all sin fantasi og sin evne til å gi
symbolet, en ond og hesslig mann, men med et
stenk av tragedie over sig, og med fortvilelse
i uttrykket, en røst fra den verden som er
utkåret til det onde. Tapet av lys og lykke,
og savnet av den kvinne han elsker og som
er hans brors hustru, drypper hver time i
hans liv gift i hans sind. Også Halfdan
Christensen i statsministerens rolle ydet
ypperlig og levende kunst.
Men det blev med denne akten. De senere
optrin var usikre og uklare. Gerd Egede
Nissen som hustruen Stella hadde den stolte
og ømme reisning av kvinnelig ideal, slik
dikteren har sett henne. Instruktøren Per
Lindberg har sterkt understreket
nødvendig-heten av at Stella gjennem et sterkt stilliseret
spil blev fastholdt som symbol på det
kvin-nelige ideal som ofrer sig og seirer i ofret,
ja som er selve ofret i mørke.
Men så fikk teatret en suksess med Juan
Nicolos tynne, men inntagende lystspil
Rococo om den aldrende Voltaire og hans
adskillige år yngre lerde veninne Emilie,
Marquise du Chatelet. Ingolf Schanche spillet
Voltaire med en ypperlig maske og et stilfullt
spil. Töre Segelcke var Emilie og i de første
scenene fallt det henne meget vanskelig å
illudere som den lerde dame der behersket
sin tids matematiske viden; men da det var
stritt igjennem, hengav hun sig med langt
Ingolf Schanche som Voltaire i
Rococo.
større held til kjærligheten og humøret. Hun
så strålende ut og spillet eiet en glød og en
glans som måtte forsone selv den sviktede
matematikk. Om det akkurat var så meget
rococo er en ånnen sak. Ferdinand Finnes
kostymer var fantasifulle og nydelige og i
beste orden. Agnes Mowinckels iscenesettelse
hadde godt humør og hun styret
forestillingen med sikker hånd; men den lette
gra-siøse rococorytme var det mindre av . . .
Sikre i stilen stod to bifigurer, J.
Holst-Jensens litterære kammertjener og Bertha
Ræstad Madame Denis.
En kunstnerisk seier, men ganske uten
tilslutning fra publikum, vandt teatret ved
opførelsen av Jean Cocxeaus moderne
psykologiske skuespil Umulige foreldre, ypperlig
satt i scene av Gerda Ring, her har hun sin
styrke, i miljødramaet, i det psykologiske
skuespil; hun støtter skuespillerne ved den
fine evne hun har til å få dem til å forstå sine
roller og hjelpe dem til å gi uttrykk for denne
forståelse. Hun har både fasthet og
dristighet i sin sceneledelse. Det er i Cocteaus
skuespil en indre psykologisk kraft og det var den
fru Ring utløste, og det lyktes henne å heve
413
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
