Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Arne Garborg og Sverige. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arne Garborg og Sverige
Det var »anarkisten» Garborg som her tala.
I Heidenstams og Levertins individualisme
hadde han funne noko for seg, noko som hövde
med hans syn og livsstemning i denne tid.
To år seinare — då hans individualistiske og
anarkistiske syn var mektig styrkt av
Nietzsche — skreiv han om Heidenstams bok
»Hans Alienus», at i siste delen der syntest
Heidenstam peike nett dit han og ville ha
peika: »henimod en helt frigjort
(»anarkistisk») Fremtid, hvor Menneskene har
gjen-vundet sin Sundhed uden at have mistet sin
Frihed.»
I »Dagblad »-artikkelen kjem Garborg —
liksom i brevet til Bolette C. Pavels Larsen —
med lovord over »Pepitas bröllop». Skriftet
er åndfullt og interessant og seier »de mest
udmerkende Ting i det mest udsögte Sprog»;
og han tykkjer at det er så pass rimeleg mot
det straumdraget det går til strid mot at
ikkje ein gong den mest hardkokte
naturalisten kan bli fornærma. Men det er og tydeleg
at det var mykje i skriftet som Garborg
mislika. Ein merkar ironien hans rett som
det er. Og det er visseleg heilt rett når dosent
Harald Elovson strekar under at Garborg
slett ikkje såg så sympatisk på Heidenstams
og Levertins åtak på naturalismen, men at
han helst »tog avstånd från deras aktion».
Garborg har — som Tor Hedberg — sett
at i grunnen er det nye straumdraget
pessimistisk. Derför driv han gjön med dei svenske
»apostlane» for livsgleda. Han trudde
tyde-legvis ikkje på dei. Det er med ein viss
ironi han omtalar optimismen hos
ny-idea-listane. Dei har enno naivitet nok, seier han,
til å koma til lags med tilværet. Og den danske
representanten for det nye straumdraget
— Valdemar Vedel — »taler saa optimistisk
at det er en Förnöjelse».
Ein kan godt tenkje seg at Heidenstam
og Levertin ikkje var berre blide for denne
artikkelen av Garborg. Dei måtte kjenne
broddén i han. Og dei måtte — förebels
iallfall — sjå ein motstandar i Garborg.
Levertin tykte at artikkelen var »ingenting,
klumpig och utan grace i skämtet — men
vilken norrman har grace?» — Seinere såg
han litt meir forsonleg på han.
Garborg hadde i denne tid bruk for folk
som trudde på livsgleda. Men den livsgleda
han kunne få tiltru til, måtte ha vori ute i
hardare ver enn den han mötte i »Pepitas
bröllop».
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>