- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtionde årgången. 1941 /
225

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Arne Garborg og Sverige. Av Rolv Thesen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Arne Garborg og Sverige

Det var »anarkisten» Garborg som her tala.
I Heidenstams og Levertins individualisme
hadde han funne noko for seg, noko som hövde
med hans syn og livsstemning i denne tid.
To år seinare — då hans individualistiske og
anarkistiske syn var mektig styrkt av
Nietzsche — skreiv han om Heidenstams bok
»Hans Alienus», at i siste delen der syntest
Heidenstam peike nett dit han og ville ha
peika: »henimod en helt frigjort
(»anarkistisk») Fremtid, hvor Menneskene har
gjen-vundet sin Sundhed uden at have mistet sin
Frihed.»

I »Dagblad »-artikkelen kjem Garborg —
liksom i brevet til Bolette C. Pavels Larsen —
med lovord over »Pepitas bröllop». Skriftet
er åndfullt og interessant og seier »de mest
udmerkende Ting i det mest udsögte Sprog»;
og han tykkjer at det er så pass rimeleg mot
det straumdraget det går til strid mot at
ikkje ein gong den mest hardkokte
naturalisten kan bli fornærma. Men det er og tydeleg
at det var mykje i skriftet som Garborg
mislika. Ein merkar ironien hans rett som
det er. Og det er visseleg heilt rett når dosent
Harald Elovson strekar under at Garborg
slett ikkje såg så sympatisk på Heidenstams
og Levertins åtak på naturalismen, men at
han helst »tog avstånd från deras aktion».

Garborg har — som Tor Hedberg — sett
at i grunnen er det nye straumdraget
pessimistisk. Derför driv han gjön med dei svenske
»apostlane» for livsgleda. Han trudde
tyde-legvis ikkje på dei. Det er med ein viss
ironi han omtalar optimismen hos
ny-idea-listane. Dei har enno naivitet nok, seier han,
til å koma til lags med tilværet. Og den danske
representanten for det nye straumdraget
— Valdemar Vedel — »taler saa optimistisk
at det er en Förnöjelse».

Ein kan godt tenkje seg at Heidenstam
og Levertin ikkje var berre blide for denne
artikkelen av Garborg. Dei måtte kjenne
broddén i han. Og dei måtte — förebels
iallfall — sjå ein motstandar i Garborg.
Levertin tykte at artikkelen var »ingenting,
klumpig och utan grace i skämtet — men
vilken norrman har grace?» — Seinere såg
han litt meir forsonleg på han.

Garborg hadde i denne tid bruk for folk
som trudde på livsgleda. Men den livsgleda
han kunne få tiltru til, måtte ha vori ute i
hardare ver enn den han mötte i »Pepitas
bröllop».

*



I den sjölvbiografien Garborg få år seinare
skreiv for Gerhard Gran, skildra han sitt
tilhöve til det nye straumdraget på denne
måten: »Jeg sparkede imod. Men fölte godt,
at der var noget under i mig, som hilste
disse Menneskers Tale med en hemmelig
Forstaaelse. Og pludselig dumpede jeg paa
Hodet op i Nietzsche — og kom nu op i
en krisis, som var næsten ligesaa smertelig
skjönt ikke saa lang som den forrige, da jeg
blev plyndret for mit ’kristelige’ Haab.
Denne Krise og disse Lidelser skabte
’Trætte Mænd’ bl. a.»

I desse ord har Garborg sjölv gjevi tydeleg
uttryck for korleis ein mann med hans
mot-setningsrike hug kjende seg stå andsynes
det nye straumdraget. Han var sjölv klår
over sitt »tvihöve» til det.

Det var våren 1890 at Garborg tok til å
intressere seg for Nietzsche. Han las m. a.
Ola Hanssons essay om den tyske filosofen;
og som den vaktmannen Garborg var, ville
han straks varsle det norske publikum. I
ein artikkel i »Samtiden» gav han att det
viktigaste av Ola Hanssons essay. Så sette
han det om og gav det ut i bokform. Han
hadde jamvel skrivi ei innleiing, der ein
tydeleg kan merke den aukande eldhugen
hans for Nietzsche. — Garborg kom no inn
i ein Nietzsche-raptus. I januar 1891 skreiv
han til Ola Hansson: »Jeg læser Nietzsche om
Dagen og föler mig underlig udmattet og
knust. Voldsomt tiltrækker han mig og
voldsomt frastöder han mig, og jeg er som en, der
midlertidig har tabt sig Selv, sit
Personlighedscentrum, indtil jeg blir færdig med ham og
faar sat mig i Forhold til ham. Et stærk
Udviklingsmoment blir han mig -—- i det
mindste.»

Det var anarkisten Nietzsche som hadde
gjort inntrykk på Garborg. I denne tid
meinte Garborg at det var anarkismen som
var framtida. Men det var ög ein annan ting
ved Nietzsche som hadde gjort sterkt
inntrykk på han: Nietzsches liv. Han hadde
mött ein mann som hadde arbeidd seg ut
or dekadansestemninga, ein mann som hadde
greidd å reise seg or pine og vonlöyse og
syngje livet ein ny song, rope sitt jublande
»Ja!» til det. Og det hadde imponert Garborg.
Det var just slike föredöme han hadde bruk
for i denne tid. Ja, han var liksom på jakt
etter slike föredöme. — Han fann eit i svensk
litteratur ög: August Strindberg. I ein artikkel
om Strindberg som han skreiv i 1891 til »En

15—Ord och Bild, 50 :e årg.

225

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Mar 20 10:46:23 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1941/0257.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free