Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Draumkvædet i norsk kunstnerfantasi. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Draumkvædet i norsk kunstnerfantasi
Alt dette mötes i Draumkvædet, Norges
ypperste middelalderdiktning. Det står på
et höyere plan enn andre ballader og
religiöse folkeviser, i sin mörke patos har det
en mektighet som kan nå op til Völuspå.
Man vet ikke om den ukjente dikteren var
munk eller bonde. Olav Åsteson kaller han
den som opplever visjonen. De lærde sier at
Olav den Hellige kan han ikke ha ment, for
en så stor helgen ble aldri nevnt uten sitt
helgen-navn. Men folk har like vel gjennom
tiderne tatt Draumkvædemannen for Hellig
Olav. Det stod jo som lysboger over landet
fra hans minne, han var »Norges evige
konge», og skulle vel fremfor alle være den
utvalgte. (»Åsteson» — den som er elsket,
benådet.)
Som hos Dante og Birgitta er det
opp-levelser vi får höre om. Her er ikke fnugg av
tvil. Et sinn breddfullt av tro, vidt opslått
i from og bevende undring. Det vi kjenner
av diktet nå, er kanske bare en ruin av det
opprinnelige. Moltke Moe samlet og skrev
det ned i 1890 årene. Etter en kort prolog,
visjonens ramme, kommer visjonærens
inn-ledning og ferden til dödsriket. Omkvedet:
»Fer månen skine, og vegjine felle so vide»
gir nattstemningen, men det kommer mjukt
og mildt, skytes inn mellom de dystre
versene som en lysning. En helt ånnen
karakter har omkvedet i den neste delen av
diktet, som handler om dommen: »I
broks-valin der skal domen stande.» Med sin
urokkelige monotoni virker det som
hammerslag, korte og hårde, de fortsetter i de onde
gjerningers lönn. I den siste delen,
salig-prisningene, har omkvedet ikke stort av den
lysere og mer forhåpningsfulle tonen i
versene, her har det löftet sig til maj estetisk
myndighet: »Tunga talar men sanning svarar
på domedag.» Igjen denne suggererende
monotoni, så det vokser og vokser i truende
veide. Det jordiske småplukk med lögner
og unnskyldinger feies bort som et
forak-telig intet for domsbasunenes stormstöt.
Kristendom og hedendom er blandet sam-
men i diktet. Fra julaften til trettendagen
har Olav sin ekstatiske sövn. Lenge för
kristendommen var midtvinter de
overnaturlige makters tid. Den norröne
mytologis Gjallarbro var ennu levende nok til å
tas opp i Draumkvædet, hvor den er
avgjö-relsens sted mellom de onde og de gode.
Dyrene som vokter ved broen, kjenner vi
igjen fra hedensk tid. Og her fins spor av
helhesten også. Olav rir til dödsriket på en
svart hest, og »helridtet» er en av de eldste
forestillinger i Norden. Beretningen om
helvete og pinslene er lang og variert, men
skildringen av paradis er knapp. Veien dit går
over »Vetterstig», vintergaten, altså
melke-veien. Ved dommedagsridtet kommer
dje-velen fra nord, Kristus fra sör, det stemmer
med eldgammelt syn på ondt og godt. Og
så tårner det sig opp til det ekstatiske
höyde-punktet hvor alle sjelene föres hen til
Kristus. Her er vel påvirkning fra senere tid,
den fanatiske middelalderen var strengere.
Så föres Draumkvædet fra munn til munn
gjennom fem—sekshundre år. Der var
alltid en som måtte kunne det, for å si det
fram ved kirkefester og jordferder. Det
lever med i hver ny generasjon, stivner ikke
i en avsluttet form som de fleste andre
levninger fra middelalderen. Derför blir det
tillslutt en utkrystallisering av folkelynnet.
Der er månge striper og lag i et folks lynne.
Men egenskaper som hölder sig gjennom et
så langt tidsrom, må vel kalles vesentlige:
En impressionistisk fremstilling med kraftig
episk-dramatisk preg, rett på, handlingens
höydepunkter like ved siden av hverandre.
Innbilningskraften river med i rykk, i brå
kast, men her er både sund sans og djerv
humor. Er ikke det norsk den dag idag?
Norge rystet jo middelalderen av sig
efterhvert. Men i de bortgjömte dalene i
Telemark kunne man langt opp i det 19. årh.
finne urört middelalder. Innlandsklimaet
her gir lang vinter med is- og snömasser.
Det lukkede, innestengte legger tyngsel over
sinnet, kulden lokker til sövn i skapsengen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
