Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Draumkvædet i norsk kunstnerfantasi. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Signe S v anöe Petander
som et björnehi. Men i mörket og
ensomhe-ten våkner utlengslen, og fantasien borer
vei til solbjarte riker bakom virkeligheten.
Så ble teledölene ofte stemningsmennesker,
drömmere, som holdt liv i myter og eventyr.
Og Telemark er hjemstedet for de
opprin-neligste av vore folkeviser og sagn, for
folke-musikk og kunsthåndverk.
Moltke Moe har fortalt om den förste
gangen han hörte Draumkvædet sunget i
Telemark, i en fattigstove langt oppi en
avdal. Ved peisen rugger en eldgammel kone
og famler etter versene med skjelvende
stemme. Efterhvert griper stemningen
henne, hun får roser i kinnene og klang i
rösten som salmen stiger i höytid og
inderlighet. Melodien har et dvelende tungsind,
et varmt religiöst alvor, og er skjönn som
bare en norsk folketone kan være det. Lik
dirrende öm av kirkeklokker ligger den i
luften. — Der er oldtid over den scenen.
Og tenk hvor det minner om Larin
Pa-raske, den store karelske runesangersken!
Det ble altså telemålet Draumkvædet
festnet sig i. Her er en overflod av
uttrykks-fulle ord, vakre eller drastiske, tunge av
knudrete og upraktiske konsonanter,
mose-grodde ord som man ikke forstår. Men så
drar man kjensel på dem, for
konsonantene er ofte blitt stående som et fast
grenverk, mens vokalene har skiftet farge. Det
virker som et landskap som man er
fortrolig med i aftenbelysning — og så kommer
man plutselig over det i soloppgangen med
lyset fra den andre siden! Man
gjennom-risles av fryden over det nye, uslitte.
Den impressionistiske rettningen i den
moderne musikken forener sig med det
gammelnorske på en betagende måte hos
komponisten David Monrad Johansen.
Korverket »Draumkvædet» har han formet etter
et konsentrat av diktet. Kanske stod han
der i Telemark mens bonden gikk og plöyde.
De tunge sortbrune jordklumpene velter fra
plogen, der står eim av dem, og samtidig
siver der fram som et dempet summende
brus, det fortetter sig till nynn av dype
mannsröster. Sån kommer
innledningstak-tene. Tranquillo. Langsomt vikler de sig
ut av mörke og tåke, til de förste sölvstriper
glir over dem: »Fer månen skine» —
om-kvedet stiger i en höy lys boge, synker hen
i betraktelse. Men bare noen öyeblikk; for
nå taler Olav Åsteson om hva han fikk se
oppe i skyene og på havets bunn, han
hvisker i hemmelig gru, får et strengt uttrykk av
advarende alvor: »Den som vil mine fotspor
fylgje, han lær kje av bliom munni.»
Varsomt, blött setter omkvedet inn, men nå
stiger ikke bogen så höy t, skyggen av hans
ord ligger over det.
Animato. Agitato. Med én gang rives han
helt med av sin fantasi, får trang til å
meddele sig og skildre, det sprenger på av
billeder: »Der er heit i helvite!» Han skriker
det plutselig ut, i et hest, kvasst rop. Og
nå minnes han pinslene: Som et veldig hjul
i tung, stönnende bevegelse gnisler
disso-nansene, de skraper og skjærer, ulöselig
tvunnet og filtret i hverandre velter de
kromatisk nedover, drukner i sukkende
klage. Men nye syner jager fram: Alle de
usalige som for av sted gjennom
skyggelande, Skålestrand og Gjallarhylen, — det
gufser av uhyggelig villskap. Og igjen
skriker han i ytterste redsel: »Eg heve set åt
heite helvite!» En virvel av stikkende
gnister spraker op i höy, spennt diskant — men
da går helvetesilden over i nådelyset fra
himmelen, det brer sig klart og strålende i
tindrende tenorklang: »Og ein del av
him-merike.» Bare med noen små endringer i
harmoniseringen står de to kontrastene
ut-meislet ved siden av hverandre.
Lento. Etter den sterke opphisselsen
synker visjonæren ned i tungsindig tretthet;
i en mörk, deilig folkevisetone synger han
om ensomheten og ödsligheten på ferden.
Omkvedet, skjövet tilside i den ville agitato,
kommer fram igjen; samme ord, men endret
både i melodi og rytme. Ingen höy boge
mer, tilhorerne gir sig ikke tid, de bare nyn-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
