Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Draumkvædet i norsk kunstnerfantasi. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Signe S v an ö e Petander
Tranquillo. Man synker , ned i en brönn,
likesom, når de dumpe dype taktene fra
innledningen kommer igjen. Olav Åsteson,
han ligger der som död. Nå stryker han sig
famlende over pannen, löfter sig opp på
albuen og ser: Gryende januarmorgen, i
mörket derute mulrende lyd av
kirkeklokker. Sluknet er alt det gnistrende lyse,
den blendhvite prakt. Men
sluttningsakkor-dene hviler i mild dur, tross den dunkle,
lukkede klang. Han var jo av de utvalgte,
Olav Åsteson, som fikk se himlen åpne sig.
— Tilsist viker alt bort, opplöses i luften,
ikke lenger til å gripe for jordiske sanser.
Sån har Monrad Johansen gitt
Draum-kvædet i toner. Gerhard Munthe ga det
i farge og form. Han er den maler som har
trengt dypest inn i den norske farge- og
formtradisjonen. I vår gamle folkekunst
fant han en forkjærlighet for få og kraftige
färger, det ga makt og bredde som i
gammel diktning og folkemusikk. Höyrödt
(krebs-rödt) ser han som en særlig norsk farge, »den
er i slekt med vor tradisjons temperament
gjennom det utfordrende, den larmende
giede, det likefremme, impulsive». (Er det
ikke så man ser rödskjeggete vikinger med
blodet i full fart, enten det så gjalt strid eller
elskov!) Dernest et rödlig violett, »strengt og
skremmelig». Den friske og stride »pottebld»,
og et blålig grönt, modig ved siden av rödt,
men alvorlig sammen med sort; og et
kraftig gult med klang som av messing.
Disse klare, smellende farger kommer bare
som en diset gjenspeiling, et fjernt ekko i
Munthes illustrasjoner til Draumkvædet.1
For det har jo ikke sagatidens hårde
vå-pengny og kampglede, eller et robust
bondefolks trang til buldrende fest. Det er i
sin gjennomsiktige, uvirkelige blekhet den
visjonæres verden, frigjort fra stoff og
tyngde. Etter Munthes mening er »enhver
kunstner en visjonær som forteller om sine
1 Utgitt av Forening for Norsk Bogkunst 1904.
syner». Den strenge stil som karakteriserer
hans Snorretegninger, er her veket for en
mjukere form. Han ville fremfor alt fänge
tidsstemningen, og tok opp höygotikkens
ornamentale ynde, som også lå hans egen
dekorative kjensle nær. Likesom dansetrin
og armbevegelser dannet en rytmisk
böl-gende linje omkring balladens ord, sån
föl-ger hans friser teksten. De risler i margen
som en kilde, speiler enkelte ord og
sett-ninger, lager rytmiske variasjoner over dem
— sagte mumlende understemmer til
versenes malmklang.
Både ornament og farger bruker han som
symbol. Innledningsbilledet former han
over dette verset:
18. Kjem eg meg at Gjaddarbrui,
ho henge so hågt i vindi;
ho æ odd mæ gulli slegji
å saum i korjom tindi.
Tross det lille format er det en mektig
syntese av hele middelalderens visjonsdiktning.
Tvers over siden går Gjallarbroen i bred
boge, ubönhörlig stengende. Men i
bak-grunnen sitrer stjernehimmelen i blekblå
dis, og melkeveien, sjelenes vei, flyter
lysende i eteren. Han utarbeider enkelte
scener:
5. Presten stende fyr altari
å les upp lestine lange,
Olav set seg i kyrkjedynni
å tele draumane mange.
Under messen sitter Olav i kirkedören, og
almuen trenger sig omkring ham. Noen har
kastet sig på kne, én med hodet i fanget
hans. De andre står stive og gaper, grå i
ansiktet; ubevisst knuger de hennene
sammen i skrekk. Alt er bare avskyggninger i
jordfarge og matt grönt.
27. So tok eg av på vetterstig
alt på mi högre hånd;
der såg eg meg ti paradis,
dæ lyser ivi vene lånd.
Lett som et åndepust hildrer det sarteste
vårlandskap i skyene, bare en antydning i
302
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
