Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Draumkvædet i norsk kunstnerfantasi. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Dr aumkvcedet i norsk kunstnerfantasi
lyseblått og gulgrönt. Jomfru Maria sitter
i stråleglans, kronet som himmelens
dronning.
30. Dær kom færi noranti,
å den rei no so kvasst;
fyre rei Grutte gråskjeggji
alt mæ sit store brass.
Dj evelen kommer i sterkt trav på en
kolsvart hest. En underlig rytter er det, han
legger hodet bak i nakken og kröker ryggen,
men har fyrstekrone og flagrende kappe.
Han fölges av dödninger på gusten-grönne
hester, en tett skyggehær av döde fyker
under ham som grått stöv. Stumme, lydlöse
suser de forbi i nifs grönlig halvskumring.
19. Ormen högge, å bikkja bite,
å stuten stend mitte på leii.
Tri æ tingji på Gjaddarbrui,
å adde æ gramme å vreie.
20. Bikkja bit, å ormen sting,
å stuten stend å stangar:
dæ slepp ingjen ivi Gjaddarbrui
som fedder domane vrange.
Gjallarbroen går bratt oppover, i gull og
blasse skyggefarger med stenk av det
skrem-melige rodviolette, innrammet av utskårne
groteske fabeldyr — selve den stivnede
skrekk. Underlige skikkelser ferdes her i
sine liksvöp, de flakser og skvetter og
smyger for å klare sig unna dyrene som sperrer
veien, griske etter syndere.
35. Dæ va sankte såle-Mikkjel,
han bles i luren långe:
å no skå adde såline
fram fy domen gånge!
36. Men då skolv dei synde-såline
som ospelauv fy vinde,
å kvor den, kvor den sål der va,
ho gret fy syndine sine.
37. Dæ va sankte såle-Mikkjel,
han vog i skålevikt;
so vog han adde synde-såline
burt ti Jesum Krist.
Fra jorden dypt nede stiger flammer og
rök. Opp gjennom skylagene kryper
menneskene, nökne kryper de med armene
bön-fallende strakt foran sig. Bare én bevegelse:
Oppover. Bare én tanke: Tilgivelse. Ved
siden av dette siksakbölgende tog vokser
boger opp fra den brennende jorden,
mek-tige gyldne broer og portaler i luften, med
kvædets syndserkjennelse prentet i sorte
bokstaver på gullgrunn. Bogene når
til-slutt helt opp under överste skydekket. —
Ovenfor er alt hvit, hvilende fred over
blålig skimrende engleskarer, mens Hvitekrist
på en blå hest danner midtpunktet som alle
trakter hen til. Ved rytmisk stilisering har
Munthe fått fram mystikken og den fjerne
religiöse patos. Som motto kunne stå hans
egne ord: »Ethvert kunstverk har noe fra
hver kunstart i sig, men et dikt vil det
alitid först og fremst være.»
Over seks hundre år etter at
Draumkvæ-det kom til, föddes det pånytt i dikterord.
Olav Aukrust (födt 1883) var bondegutt
fra Lom överst i Gudbrandsdalen. Han var
bare et par år gammel da han klöv opp på
stabburstaket og la sig til å stirre mot
himmelen og skyene. Syv—otte år gammel
klatrer han på hustaket igjen en
påskemorgen, for å synge en hymne til soloppgangen.
Man får lyst til å se noe symbolsk i de
hug-skottene hans. For hör hva de heter, hans
diktsamlinger: »Himmelvarden»,
»Solren-ning». I barndommen gikk han som
gjeter-gutt i fj ellene, villere enn i Telemark, men
i stemningen samme landskap som
Draum-kvædedikteren levet i og Gerhard Munthe
elsket å male. Aukrust fant sambandet
mellom sin bygdedialekt og det gammelnorske,
som vore store diktverk er formet i:
Du som til himmels på örnevengjer
bar det veldige Völuspå!
Du som på heilage harpestrengjer
kunde Draumkvædetonen nå.
Han, landskapet og språket var ett, og det
med en sån intensitet at også vi med alle
sanser lever i denne naturen gjennom hans
dikter.
I vinternatten ligger bygden foran ham:
303
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
