Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - For 40 år siden og nå. De siste sesongenes teaterliv i Oslo. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Einar Skavlan
var Borghild, kvinnen som står mellem dem,
og blandt kongenes menn var ypperlige
skuespillere som Fredrik Garmann og Harald
Stormoen, begge uttrykk for noe urnorsk
vestlandsk og östlandsk. Det var en virkelig
norsk festforestilling, typisk for tiden.
I mere enn en forstand var det et festlig
repertoire, det nye teater med sine strålende
krefter kunde öse av. En stor diktning, som
hadde måttet kjempe sig frem mot reaksjon
og fordommer, stod endelig med seiren —
skuespill som Ibsens »Gengangere» og
Björnsons »Kongen», som för hadde vært utestengt,
kom nå for förste gang frem på norsk teater
i hovedstaden. Tiden var moden til å ta imot
alle Ibsens, Björnsons og Gunnar Heibergs
skuespill. Og de kunde fremstilles i en levende
form, som svarte til dikternes innerste mening
med dem, fordi denne ypperlige
skuespiller-generasjonen var samtidig med de tankene og
fölelsene, som hadde skapt diktningen.
Nationalteatret kunde gi strålende
monsterforestillinger, like mesterlig som skuespillene selv.
Siden denne lykkelige tiden i norsk teater
er der gått mer enn hvad man pleier å kalle
»en menneskealder». Det var en sterk slekt,
en seiglivet slekt, de som var unge dengang.
Mange av dem lever ennå. Björn Björnson er
82 år gammel; han feiret sin 80-årsdag med å
instruere »Når den ny vin blomstrer» som sin
egen festforestilling i Oslo. Johanne Dybwad,
som har vært norsk teaters geniale forstekraft
gjennem de siste menneskealdrene, er bare
10 år yngre, og hun skaper den dag idag nye
og merkelige skikkelser på scenen. Halfdan
Christensen som har vært Nationalteatrets
sjef lengre enn noen ånnen, står i sin fulle
kunstneriske kraft, og er den dag idag Norges
ypperste sceneinstruktör. Andre av
urkref-tene fra de förste årene: Egil Eide, Ragna
Wettergreen, Hauk Aabel ... er ikke lenger
fast knyttet til noe teater. August Oddvar,
den yngste av skuespillerne fra 1899, er ennå
Nationalteatrets ledende mannlige kraft. Av
den gamle garde fra de förste årene er Ingolf
Schanche knyttet fast til teatret igjen, etter
i mellomtiden selv å ha prövet seg som
teater-sjef, da Det nye teater blev startet. Til hösten
vil de begge nå den aldersgrensen: 65 år, da
skuespillerne statuttmessig skal være utslitt
og gå av med pensjon, selv om de i
virkeligheten står i sin fulle kraft. David Knudsen,
som nådde denne grensen for vel et år siden,
har siden gjestet utrettelig i hovedroller på
andre teatre.
Fordi den store skuespillergenerasjonen var
så sterk både kunstnerisk og fysisk, blev den
ved med å gi Nationalteatret, og dermed hele
norsk teater, sitt avgjörende preg mer enn
30 år fremover i tiden. Det var en styrke, fordi
det skapte et herlig fast ensemble med
ypperlig samspill og mot til å klare de störste
opgaver. Men det gjorde det vanskelig for nye
unge krefter å slippe til ved landets
hovedscene. Rekrutteringen gikk ikke jevnt og
naturlig; den har först tatt fart i de siste 10
■—-15 årene. I 1899 kunde det overmektige
Nationalteater få omtrent alle de
skuespillerne det vilde ha; det var bare Den Nationale
Scene i Bergen — norsk teaters moderscene
— som hadde virkelig kunstneriske
aspira-sjoner. Nå er der en lang rekke gode teatre,
som konkurrerer om kreftene.
Nettop gjennem de siste 10—-15 årene er
der blitt en meget sterk vekselvirkning i
norsk teaterliv, en kappestrid både
kunstnerisk og om repertoire og krefter. Vi har fått
et rikere og mer sammenhengende teaterliv
enn för, og det ikke bare i Oslo. I de to störste
byene, Bergen og Trondheim, er der teatre,
som ofte har gått i spissen kunstnerisk. En
ledende kraft i ungt norsk teater, Hans Jacob
Nilsen, skapte en virkelig ledende stilling for
Den Nationale Scene i Bergen i de årene han
var sjef der. Det unge Tröndelag teater i
Trondheim har arbeidet sig op til stor
kunstnerisk anseelse i de siste årene under sin
energiske unge grunnlegger teatersjef Henry
Gleditsch.
Her er meget mere god norsk teaterkunst
å se nå enn för, den er allsidigere og videre
spredt. Men kappestriden og spredningen av
kreftene er gått ut over de gode faste
ensemb-lene som hvert teater kunde bygge trygt på.
Ved Nationalteatret er det ikke bare den
gamle skuespillergenerasjonen som blir borte;
det står også meget svakere i konkurransen
om nye skuespillere enn för. Og selv om det
ennå tross alt råder over de beste, er
ensemblet ujevnt og ikke godt sammenspillet.
De politiske begivenhetene siden april 1940
har fremkalt rystelser i teaterlivet som i alle
andre norske forhold. Men publikums
interesse for teater er steget gjennem de to
se-songene siden okkupasjonen: sesongen 1940
—41 og den som vi nå er kommet langt
inn i. Tross store vansker er der blitt
arbeidet godt, og der er nådd kunstneriske
resultater som teatrene kan være stolte av, når
de ser tilbake på denne tiden.
130
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
