Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - For 40 år siden og nå. De siste sesongenes teaterliv i Oslo. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
For 40 år siden o g nå
En voldsom forandring er skjedd i teatrenes
repertoire gjennem disse to sesongene; der er
mange skuespill som ikke lenger kan opföres.
Her som på alle områder er den nasjonale
»selvbergingen» kommet sterkt i forgrunnen.
Först og fremst spilles norske klassikere, med
Ludvig Holberg og Henrik Ibsen i spissen. Av
de femten skuespillene som Nationalteatret
har opfort i denne tiden, har tolv vært norske,
to danske og et tysk; dessuten blev Johann
Strauss’s operette »Flaggermusen» spilt
gjennem en stor del av våren 1941. På de andre
Osloteatrene har repertoiret vært litt mer
blandet: et par Holbergforestillinger, et par
Shakespeareforestillinger, noen tyske og
amerikanske stykker, et russisk, et enkelt svensk:
Henning Bergers »Syndafloden» på Det nye
teater. Men mest har disse teatrene også spilt
norske skuespill. Der har vært adskillige
nyheter iblandt — for det meste lette og
underholdende lystspill, som ikke på noen måte
har vært preget av den tiden vi lever i. Men
Statens Teaterdirektorat som arbeider ut fra
Nasjonal Samlings synsmåter, har kort etter
nyttår 1942 innbudt norske dramatikere till
en konkurranse med höie pengepremier om
det beste skuespillet om Norge av idag, som
»må vise striden mellom den gamle og den
nye tid, mellom det materialistiske synet og
den idealistiske nyorienteringen». Etter
planen skal det premierte skuespillet oppföres
i 1943-
II.
Nationalteatrets forrige sesong, 1940—41,
var Töre Segelckes. Hun var med i de fleste
forestillingene, i små og store roller, fra Selma
i »De unges forbund» til »Änne Pedersdotter»
i Wiers-Jenssens historiske skuespill fra
hekse-prosessenes tid — en av Johanne Dybwads
store roller. Det var merkelig å se Töre
Segelcke ta den i besiddelse, så den tilhörte
henne — akkurat som vi for 30 år siden
syntes, at den tilhörte fru Dybwad, og ikke
kunde tenke oss andre spille den.
Heksen Änne Pedersdotter som kailer sin
unge stedsönn Martin til sig i brödefull elskov
— aldrig kan en glemme Johanne Dybwads
satanisk lokkende ansikt og stemme, da
Änne, alene i nattemørket foran bordet med
to flagrende lys, roper hans navn, lavt og
bydende: »Martin! . . . Martin!» og slukker
först det ene, så det andre lyset, i en ekstase
av mörk besvergelse — fylt av overnaturlig
kraft, som hun selv tror på, og får oss også
til å tro på. Geniets trolldomsmakt over andre
Johanne Dybwad som, K ais a i
Ferjestedet.
mennesker, som fru Dybwad i en merkelig
grad eier, var omskapt til hekseri 3—400 år
tilbake i tiden.
Når Töre Segelcke spiller Änne, er det ikke
dette overnaturlige i skikkelsen som gjör så
sterkt inntrykk, men det bristeferdig
menneskelige. Begjær og angst er de sterkeste
kref-tene i Töre Segelckes kunst. Ikke
elskovs-lykke, men en enkel ubetvinglig lidenskap,
et primitivt utbrudd av intens livstörst, som
trenger gjennem stor beherskelse. I förste akt
av »Änne Pedersdotter» er Töre Segelcke den
ungpikeaktige konen, som den eldre mannen,
slottspresten Absalon Pedersson ikke har
kunnet vekke til elskov. Men branden hun foler
i blodet ligger skjult bak en kjölig ynde; bare
öynene glöder.
Hun möter stedsönnen Martin, en ung prest.
Den förste ungdomsforelskelsen flammer upp
mellom dem, först uskyldig ubevisst, siden som
et sugende begjær. Da Änne får höre om sin
mors trolldomsevner, foler hun den
utilfreds-stilte lengslen som en ny kraft i seg. Det er
en grufull fryd å merke, at Martin kommer,
da hun kalier; det er begjær mer enn
trolldom. Höydepunktet i spillet er uttrykket av
angst og henrykkelse i det hvite ansiktet.
131
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
