- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtioförsta årgången. 1942 /
132

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - For 40 år siden og nå. De siste sesongenes teaterliv i Oslo. Av Einar Skavlan

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Einar Skavlan

ensomt i månelyset, den hviskende
forfer-dede jubelen: »Jeg kan det, jeg kan det!» Alt
var sant, gripende og oppskakende i Töre
Segelckes skildring av den unge elskende
pres-tekone som blev brent på bål, först av sin
egen ville lidenskap, siden av menneskenes
hevn. Det er en lykke å se slik stor ny kunst
skapt i en trengselstid, da det nettop gjelder
å holde sammenhengen i kulturlivet fast.
Johanne Dybwads Änne Pedersdotter var et
höydepunkt; Töre Segelckes var et nytt. Helt
forskjellige i naturell, men med noe dypt
nasjonalt felles i den innerste fornemmelse av
ubendigheten i det enkelte menneskes fri
livsutfoldelse.

Skjönt det alt er 7 år siden Johanne
Dybwad selv trakk sig tilbake for den merkelige
aldersgrense, skapte hennes geni ennå i
forrige sesong — ved et gjestespill på
Nationalteatret — en ny uforglemmelig
kvinneskik-kelse: den gamle Kaisa i »Ferjestedet» — en
novelle av Sven Elvestad, som Halfdan
Christensen hadde dramatisert og satt iscene med
intens uhyggevirkning. Kaisa er konen til
ferjemannen, som driver det gamle forfalne
vertshuset; hun er hard og ond, hun lever bare
for å skrape sammen penger till sönnen som
reiste bort for 20 år siden, og som hun mot all
fornuft venter hjem igjen. Denne fantastiske
drömmen tror hun på, kan hun ikke slippe;
hun ofrer alt for den. Der kommer en
fremmed til vertshuset, han har store kasser med
penger og kostbarheter. Kaisa får mannen til
å drepe ham, for å röve rikdommene til
sönnen når han kommer — og så er det sönnen
hun har drept.

To scener var praktfulle; de var bare
Johanne Dybwads. Kaisa har lagt sin plan, hun
er alene i den dystre krostuen, og den gamle,
visne og halte konen danser, vilt og
skrem-mende, i ond jubel. Og slutningsscenen da
hun får höre at det er sönnen, hun har drept:
Kaisa står stille, hun forstår ingenting, hun
forstår plutselig alt — og skriker först dyrisk
vilt og sönderrivende, i redsel; og efter ennå
en stillhet, et annet skrik, jamrende fortvilet,
et menneskes sorg, som lammer henne så hun
dör. Dristig og enkelt, som fru Dybwads
störste kunst alltid er, to flengende ville skrik
gjennem teaterrummet, nakent liv og naken
död — teater like så sterkt som virkeligheten
omkring oss.

To tragiske kvinneskikkelser er
hovedinn-trykkene fra en teatersesong som ellers mest
var viet munterhet, underholdning — »av-

spenning» fra virkeligheten, som det kalles.
Nationalteatrets störste publikumssukcess
blev Alex Brinchmanns originale lille
lyst-spill »Karusell», meget vittig og gratiöst spilt
av Aase Bye og Per Aabel i Gerda Rings
gode instruksjon. De samme to skuespillerne
var »Henrik og Pernille» i Holbergs
farcelystige komedie av samme navn, festlig og
lössluppent iscenesatt av Hans Jacob Nilsen.
I den sesongen vi nå er i, går Holbergs »Jean
de France» under samme instruksjon, med
Per Aabel strålende overmodig i titelrollen,
og Aase Bye igjen som en festlig partnerske.
Per Aabel er nettop kommet til
Nationalteatret fra de lettere scener; han er blitt
hovedscenens ledende komiker i ånnen
genera-sjon. Han er sönn av den urnorske Hauk
Aabel som var med fra Nationalteatrets förste
år, og som nordmennene elsker. Per Aabel
er mer internasjonalt lettfattelig, gratiös og
fölsom, men med en komisk plutselighet som
minner om farens overskudd. Også Aase Bye
hörer til Nationalteatrets ledende krefter; i
muntre roller har hun en bedårende
kvinne-lig letthet, og der er noe pågående seiersikkert
i hennes spill. Hun er en strålende
operetteprimadonna. I höst overrasket Aase Bye ved
å spille Rita i Henrik Ibsens »Lille Eyolf»
med fin og varsom inderlighet i de to
vanskelige siste aktene.

Mest overraskende av Nationalteatrets
muntre nyheter i forrige sesong var
nyopdagelsen av en klassisk norsk komedie fra
1880-årene: »Tre par» av Alexander L.
Kielland. Det har vært et litterært dogme, at
Kielland var en vittig forteller, som ikke kunde
skrive for scenen. Under Agnes Mowinckels
spillevende instruksjon blev »Tre par» et
inn-tagende underfundig lystspill om ekteskap og
utroskap, mer i lyst enn i gjerning. Dengang
Kielland skrev stykket var der en forbitret
kamp mellom dem som holdt på den
ekteska-pelige troskapens moral, med Björnson i
spissen, og den nye kunstneriske ungdommen som
var begeistret for fri kjærlighet. »Tre par» tok
slett ikke parti for noen av sidene, det lekte
bare muntert og menneskelig med erotikken,
ut fra den kjetterske tankegangen, at for de
fleste gjennemsnittsmennesker betydde den
ikke alt i verden. Ved en slik lettsindighet
forarget Kielland til begge sider, og »Tre par»
gjorde lite inntrykk.

Så stod det altså forynget, rent
menneskelig, op igjen efter mer en halvhundre års
arkiv-sövn, og virket likefrem aktuelt i sin fordoms-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Thu Apr 25 20:33:18 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1942/0152.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free