Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - For 40 år siden og nå. De siste sesongenes teaterliv i Oslo. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
For 40 år siden o g nå
mer, har Johan Norlund, også en
eiendommelig og karakterfull skuespiller; som »Jo
Gjende» gav han en gripende
menneskeskildring. Blandt de yngre av Det Norske Teatrets
skuespillere står Harald Heide Steen i
forgrunnen; han har varme og kraft i
kjærlig-hetsscener, og han er en klok
karakterskuespiller.
IV.
Den tredje av Oslos scener som har hatt
statsstötte — men betydelig mindre enn de
andre to — er Det nye Teater. Det blev
åpnet i 1929 og har den mest moderne
teaterbygningen. Det var teaterinteresserte rikfolk
som grunnla Det nye Teatret av rent ideell
interesse; det startet med Ingolf Schanche som
sjef. Gyda Christensen som hele tiden har
vært dets ledende og inspirerende
sceneinstruktör, har i de siste årene også overtatt
sjefstillingen.
Teatret har bare sin grunnkapital å stå
imot med, ingen faste offentlige tilskudd;
derför har det ökonomisk ofte arbeidet usikkert.
De siste sesongene har vært meget heldige,
Det nye Teatret har hatt flere
publikums-sukcesser — iår sin störste på lenge med det
meget lettvinte og inntagende lystspillet »Barn
av solen», av en ung Oslojournalist Arne
Skouen.
Forestillingen er typisk for en viktig side av
norsk teaterliv: den muntre, lekende
»avspen-ningen» fra tidens besværligheter, i en
atmosfære av glad ubekymret livsutfoldelse. Tiden
har bragt flere lystspill i denne ånd av yngre
norske forfattere — på Det nye Teatret blandt
andre Finn Bös »Konge for en natt» og Axel
Kiellands »Tante Annas penger».
Der skjer ikke meget i disse lystspillene, og
de tar ingen alvorlige problemer op. Det er
tonen som bærer dem, på samme måte som
den også bærer de ganske broddlöse og
harmlöse revyene på norske revyteatre for tiden.
De kan av gode grunner ikke spöke med tidens
alvorlige saker. Men folk kjenner sig selv igjen
i måten å snakke på, i hele fölelsen for
daglige ting, i formen for samværet. Der fins ikke
noe mer uutryddelig norsk enn ungdommens
modige munterhet i öieblikket selv i en mörk
tid. Det er ikke lettsindighet, men en glad
tro på fremtiden.
»Barn av solen» handler om
vestkantung-dom på sommerferie uten ansvar eller plikter.
Sjargongen er den aller nyeste fra isommer,
idiotisk som enhver lek, hvis man vil ta den
Harald Heide Steen som Truls og
Edvard Drablös som Corfitz i
Barselstuen.
strengt alvorlig. Guttene tenker bare på piker,
og pikene bare på gutter — og de snakker
ikke om annet heller; ofte blir det mer snakk
enn gjerning. Men det pussige er at
snakke-leken gjennem disse 10 tvangfri billedene
samler sig til faste skikkelser efterhvert,
levende hver for sig. Det er en ungdom som
livet ikke har satt på pröve ennå; det beste
den har å fare med, er den renslige litt torre
Oslotonen, som aldri lar sig forblöffe av
for-lorenhet og falskhet, som tusen ganger heller
vil si for lite enn for meget — men som holder
mer enn den lover.
Den muntreste og mest inntagende
representanten for denne ungdommen på scenen er
Else Heiberg; her spiller hun sin unge
Oslopike lynende kjapp og lystig, med en lykkelig
sikkerhet av god kultur, like talende i små
eggende betoninger som i plutselig
overraskende pauser. De par små fölsomme og
alvorlige scenene mellem henne og den unge
gutten — Henki Kolstad — er forbausende
sikkert formet av forfatteren; det er en
forelskelsens stenografi, som ikke kunde vært
knappere og mer ekte, også fra de spillendes side.
Bak de enkle ordene ligger det en varme av
135
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
