Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Et nordisk kunstnerlynne. Camilla Collett födt Wergeland. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Signe S v an ö e Petander
hun skriver ned för döden, er om den mannen
som skuffet henne: »Tak, fordi du har været
til og opfyldt Tilværelsen og gjort den rig og
underfuld. Tak, Tak, for alt, for den Fryd,
du har ladet mig ane, for Drömmens lyksalige
Bedrag — for Smertens Overmaal ...»
Efterat fru Collett var blitt enke, vendte hun
vrangsiden ut mot verden. Rettsiden fins i
hennes intime liv, i kjærlighetsdrömmen og
naturkjenslen, i vennskap, i resignasjon, alt
det som bare glimtvis kommer fram i hennes
skrifter. En gang skriver hun: »Er ikke
Drömmen meget værdt! Denne dybe Bevægelse der
löftede mig saa höit over alle smaae, elendige
Chancer og Fristelser, er den intet værdt!»
Det er stolte ord. For husk, det er ingen
ung og uprövet som roper dem ut i begeistring,
men en aldrende, ensom kvinne som hvisker
dem for sig selv som en trosbekjennelse. Og så
sier hun tilslutt:
Og kunde jeg nogensinde glemme ham, tabe ham der
raadede for en saa dyb Bevægelse i min Sjæl?
.....min bitre Fryd,
Min Straf, min Stolthed, mit Hjertes Pryd; —
Jeg tager dig med i min Kiste.
Margrethes stemme er det, uforandret
gjen-nom alle år. Der er nok kvinner som ergrer
sig over denne livslange svakhet for en mann.
Ergre sig, fordi hun var så overdådig rik på
fölelse og varme ? Den lever i alt hun har
skrevet, men mest som indignasjon. Man kan bli
trett av det; for det er nesten alltid angrep,
slag på slag mot en mur som ikke eksisterer
mer. Men det var jo hun som först fikk muren
til å ramle. Idag lytter vi til klangen i slagene,
den som forteller om henne selv.
»Mod strömmen» er samlingstitlen for
hennes siste skrifter. Tenk et öyeblikk tilbake på
sommerfuglen fra 1830. Femti år efter kailer
hun sig kjerringa mot strömmen, den groteske
skikkelsen fra norsk eventyr. (Hun ser den
sånn: Den som dör for sin overbevisning.) Hun
viker ikke tilbake for det
drastisk-humoristiske, selv om hun aldri mister sin
aristokratiske holdning. Men Wergelandsnaturen
kommer mer og mer fram eftersom livet
skurer og skraper henne. Det er som et forheng
langsomt trekkes tilside, år for år, og tilslutt
står hun tett sammen med far og bror.
Nicolai Wergeland var av solid norsk
bonde-ætt. I ham lå store evner hopet og pakket uten
å få kunstnerisk utlösning, det bare gjærte og
verkte og ble til syk melankoli. Men ved hans
ekteskap med Alette Thaulow kom der lysere
og lettere innslag i arvestoffet, stenk av dansk
og skotsk blod, gammel kunstnerisk kultur.
Det ble gnisten som fikk det til å fenge og
slå ut i lys loge i Henriks og Camillas kunst.
Han fikk mest av morens impulsive, glade
natur. Efter en gigantisk kraftutfoldelse blir
han klarere og klarere, og synker mot döden
inn i et lyshav. Hun forvandles fra det
spillevende barnet, den lattermilde ungpiken til
den tungsindig grublende kvinnen, som skulle
kjenne lenkene skjære sig djupt inn i huden
för hun endelig rev dem av. Men idet man
tenker på et billede som i et blink kunne
belyse hennes utvikling, ser man at hennes liv
i sig selv er et billede: Så meget koster friheten!
Og den frihet hun tilslutt nådde fram til, var
ingen mett og dösig solskinnstilværelse, men
kamp og vakthold helt til siste åndedrett.
På gamle dager ble fru Collett litt av en
myte. Alle kjente til den rastlöse, misnöydde
forfatterinnen som vantrivdes i Norges små
forhold. Så drog hun utenlands, bare for å
flakke uglad omkring til hjemlengslen drev
henne tilbake, og skuffelsen jaget henne ut
igjen. Overalt hadde hun med sig det sorte
skrinet med opptegnelsene fra ungdommen.
Hun var nærsynt og distré, kunne aldri passe
tiden, mistet og la bort sakene sine, men
skrinet, skrinet! Det kom alitid med. Det er som
et virkeliggjort drömmesymbol. I drömme
sle-per vi på kufferter fulle av vore begravede
sorger, mens de ting vi behöver mest på
reisen, blir liggende igjen på hotellbordet. Og
så strever vi avsted til livets tog som smetter
unna like for nesen på oss. —
Alle hennes kjære fra ungdommen var döde,
ensom og fremmed kjente hun sig allesteds,
livets stedbarn kalte hun sig. Er det ikke noe
forunderlig kjent over det der? Som en
varia-sjon av et fortrolig gammelt tema. En rekke
skikkelser streifer forbi. Men snart trenger sig
et bestemt ansikt fram i forgrunnen, til det
står der like innpå en, blekt, smalt, med den
schizoides spisse profil og borende blikk:
Sören Kierkegaard. Han som gjennom hele
livet suget på margen av den triste
kjærlig-hetshistorien sin; han som framfor alle andre
representerer ensomhetskjenslen og
grubleriet i dansk sind.
Så klinger det svensk for ens öre: »Gäst
hos verkligheten», »Tillvarons utlänning», for
å samle sig i et symbolsk navn:HANs Alienus.
Glömska drickes ur Lethes våg,
men med ögonen slutna
drack jag ur mörka Styx — och såg
sedan allen det förflutna.
266
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
