Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Litt om norsk litteratur i de siste årene. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf H ar b it z
Også for Magnhild Haalke er det så at
det hun kjenner, det stoffet som lever i henne,
er strevet i små kår, de månge hverdager og
de få festdager. Det er hennes styrke at hun
kjenner det så godt, landskapet, bygden,
gården, arbeidet på marken og i huset, hvert
redskap, hvert ord som blir sagt. Men alt
dette er bakgrunn lor de enkelte mennesker,
de enkelte skjebner. En skikkelse som Gry i
»Rød haust» lider på grunn av milieuet,
som representeres av den maktsyke morén,
og yrkeskvinnen i »Trine Torgersen» kjemper
mot det — de menneskene som har skyiden
for slarv og? dårlig stell. Det kan neppe være
for nærgående mot Magnhild Haalke å si at
konkurranseromanen »Trine Torgersen» virker
som en opgave hun har stillet sig. Den er
ikke fri for å være litt syrlig, litt fornærmet,
enda hele milieuet likefrem skriker på humor.
Men hun er vel fylt av den gode harme, og
kanskje er det ikke så muntert å være heltinne
i en roman om yrkeskvinnen. Hvordan det
så er, forfatterinnen har iallfall ikke glemt
sitt håndverk. Fra linje til linje er hele
romanen bygget op av fine, skarpe iakttagelser
som alle vidner om kvinnens merkelige klarsyn
på korte avstander. Og alt er like presist
ut-formet som det er sett. Denne fortellemåten
har bare den lille svakhet at enkelthetene
likesom står på linje, rytmen i romanen blir
noe kräpp, det er ikke noen seilas på lange,
duvende dønninger eller snart i maksvær og
snart i kuling. En slik fortellemåte kan bli
enstonig.
Magnhild Haalkes neste bok, »Rød haust»,
handler om en opofrende og lidende og nokså
ulykkelig kvinne, og her får ordene en ånnen
varme og en ånnen glans, og de knytter sig
mykt til hverandre, som gull-lenker eller
kjeder av rav. Handlingen er enkel. Det er
Gry som sliter og sliter og prøver å holde
gården oppe for den tyranniske gamle morén.
Årene går og går, og de tærer på henne, hun
får et nervesammenbrudd og blir liggende
lenge på sykehus. Ennu har hun en vond tid,
og så først bryter hun ut og går til den mann
hun alltid har elsket. Rundt denne fine og
tragiske skikkelse står en del figurer som alle
er tegnet med en sikker og nådeløs strek.
Den ene, Gry selv, er mest sett innenfra,
mens de andre står fritt i rummet. Hele
billedet er klart og rikt, hver ting får den vekt
den skal ha og går inn i helheten. Og her er
ikke enkelthetene stikkende, som en av og
til kunde synes i »Trine Torgersen», men de
former sig mykt og vart. Det er en meget fin
og stillferdig kunst. Alt bunner i den
følsomme og inntrengende skildring av Gry, og
en hører skiftningene i tonen når fortellingen
svinger fra henne selv til dem som er lunkne
mot henne eller gjør henne imot.
Grunn-stemningen i denne fortelling er en smertelig
medfölelse, og det er vel i det hele grunntonen
i Magnhild Haalkes diktning.
Det er en tid da folket gransker sig selv,
sitt liv, sin karakter og sin historie. I
litteraturen gir det sig utslag på månge vis. I 1940
kom Sigrid Undsets roman fra slutten av
det attende århundre, »Madame Dorthea»,
og iår har Sigurd Hoel utgitt en roman
fra 1817, »Arvestålet». Johan Falkb^rgets
merkelige bok »Nattens bröd», vil bli
behandlet i en særskilt artikel.
Sigurd Hoels forrige bok het »Prinsessen
på Glassberget». Titlene varsler vel en ny
linje i hans produksjon. Det er ikke så sikkert
at ironien og satiren var noe opkomme for
ham i lengden. I »Prinsessen på Glassberget»
står det en mesternovelle, »De gamle på
haugen», og både den og andre ting tyder på at
han for alvor vil ta op et stoff som ligger
ham nermere enn et halvkultivert bymilieu.
»Arvestålet» begynner i Telemark og
fortsetter i Odalen. To meget forskjellige bygder
blir stillet op mot hverandre på den enkle
måten at en prest blir forflyttet til et nytt
kall. Med presten Thurmann har vi fått en
»potetprest» inn i litteraturen med sin
oplysningsfilosofi og sine landbruksforedrag.
Historien om den fattige bondegutt og den
rike enken blir underbygget med moderne
jordbrukslære. Som vi husker lå jordbruket
meget tilbake i de indre bygdene den gang.
Det var ikke ualmindelig at havren gav bare
tre fold. Den staselige enken skaffer sig en
ung mann som både er en drabelig erotiker
og kan drive gården op. Men den gamle
kjæresten hans går i fossen. Hun er fra
Telemark, hvor romantikken er mer levende enn
i Odalen. Håvard har også en tredje
kjærlig-hetshistorie, med en datter av presten
Thurmann, men dette eventyr er ikke så
tilfor-latelig skildret. Den unge dame skal gifte sig
med en bykavaler som er skallet og avdanket
og ikke særlig meget å samle på. Og før hun
går inn i dette ekteskap, som ikke kan være
lokkende for en varmblodig ung pike, kaster
hun sig i armene på Håvard. Det kan tenkes,
men virker noe opkonstruert.
Stoffet i denne roman er rikt og broket,
464
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
