Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Litt om norsk litteratur i de siste årene. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Litt om norsk litteratur i de siste årene
fra sagn og viser i Telemark til rasjonalistiske
odølinger, embedsmenn og byfolk. Romanen
gir et fint tverrsnitt, et verdifullt
kulturhistorisk billede. Den er også ypperlig skrevet,
med overlegen teknikk. Det er som om Sigurd
Hoel kan alt han vil, med sin innsikt og sin
smidige intelligens kan han våge sig på
enhver mulig opgave uten å knekke nakken,
han vil alltid komme ned på benene. En
merker allikevel her at han er adskillig bedre
kjent på bondegårdene enn hos presten.
Bønder og omstreifere har en umiskjennelig
friskhet over sig, presten Thurmann er en
studie efter gamle bøker. Interiørene fra
prestegården mangler også noe av stedets
atmosfære.
I Gabriel Scotts to siste bøker, »En drøm
om en drøm» og »Sommeren», er rammen
igjeh en tidsskildring — fra århundreskiftet
og utöver. Det er historien om en dikter, og i
tanken kan en gjøre et lite eksperiment, ta
et tverrsnitt gjennem det skrivende samfund
i de årene, med diktere, pennehelter,
skvadronører, med dogmer, skum og snakk og det
gode, ensomme arbeid. Det tverrsnittet har
Gabriel Scott ikke gitt, de tidstyper han
fører frem har likesom bare den opgave å
vise at hans unge dikter er med i selskapet.
Finn har sine lyriske røtter i nittiårene,
da det blev skrevet så subtilt og hvert ord
lagt på gullvekt. Han begynner som en av
epigondikterne, men vinner myndighet efter
hvert, blir sterk gjennem sin svakhet, kan
en si. Gabriel Scott var selv en blek drømmer
i sin ungdom, han dyrket stemningen og den
stemningsfarvede stil som nyromantikken
hadde ført inn. Han hadde noe annet i sig,
men det tok tid før det brøt frem. Det ligger
månge år og månge kamper mellem »Den
hvite hest» og »Jernbyrden».
Selvfølgelig er det meget av Gabriel Scotts
egen historie i disse bøkene, det er avgjort
»Dichtung und Wahrheit», men det er det
sjelelige som er Wahrheit, mens de ytre
hendinger er Dichtung.
I Scotts vekst ut av romantikken er det
noe typisk, og romanen gir derför sitt bidrag
til den tids historie. Men Scott brøt aldri med
romantikken, han vernet om lyrikken i sig,
om drømmen, og han slapp aldri sin trossige
idealisme. Det har vært vekst hos ham, og
det har vært tider da han stod stille, men
brudd har det ikke vært.
Overmåte fint har han fortalt historien om
sig selv — eller om en dikter som er hans
30—Ord och Bild, 51 :a årg.
tvillingbror. Det er minne-stemning over
romanen, det klare fjernsyn, det er vemod i
den og ofte smerte, men ingen forfengelighet.
Den handier om en dikter som ikke dyrker
poesien for ærens og pengenes skyld, men for
å vinne sjelelig frihet og fylde.
I månge bøker fra de siste årene ser vi da
en trang til å granske oss selv og komme til
klarhet over vår karakter som folk, den sosiale
og historiske sammenheng. Det kan være litt
av en motesak likesom den gang alle dikterne
gav sig ut på vandring, eller da en rekke av
dem fikk det travelt med sin barndom. Men
når Sigrid Undset går tilbake til den
historiske roman og Sigurd Hoel også tar op et
historisk stoff, er det nok mer enn en tilfeldig
strømning. Det er heller ikke noe å undres
over at forfattere av den intellektuelle rang
i en slik tid fordyper sig i fortiden.
Et tilfelle kan det kanskje være at Yngvar
Hauge nettop i disse årene — 1939 og 1941 —
har utgitt de to første bind av sin studie over
Carl Johan, for bak dem må det jo ligge
mange års forskning. Men at de to bøkene er
blitt mottatt med så levende interesse peker
igjen på den samme trang til et dypere og
videre syn på den historiske sammenheng.
Carl Johan har vært meget forskjellig
bedømt hos oss, og ikke alle har vist ham
rett-ferdighet. Yngvar Hauge er så meget av en
dikter at han kan gjøre mennesket Carl Johan
levende for oss, og hans fremstilling virker
helt igjennem pålitelig. Både
»Revolusjons-soldaten» og »Marsjalen» har en viss
romantone over sig, men det skader dem ikke. Det
har endog lykkes forfatteren efter den klassiske
tradisjon å legge inn diktede samtaler, så de
går naturlig inn i skildringen og gir den liv.
Han har ikke en så kræsen stil som noen
moderne franske og engelske essayister, men
forteller rolig og likefrem, med sans for
dramatiske pointer.
Om helten i vår historie, Tordenskiold, er
det kommet en ny bok i to bind av Christian
Gierløff. En prektig folkebok er det, frisk,
sjøsalt, djerv, og på samme tid saklig og
inn-gående. Noen svenske lesere vil kanskje
finne opfatningen av Carl XII noe harsk,
men Gierløff er iallfall mindre harsk enn endel
svenske forfattere.
II.
En av de aller verdifulleste böker fra de
siste år er Sigurd Christiansens roman,
»Mannen fra bensinstasjonen».
465
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
