Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Gerhard Munthes »Folkeviser». Av Hilmar Bakken
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hilmar Bakken
månge rundt land og strand som ikke hadde
høve til å kjøpe den, kanskje heller ikke
leilighet til å se den. Som tanken var
monumental, skulle verket bli monumentalt, det
skulle nå fram over alt hvor der fantes
nordmenn med sinnet åpent for den
nasjo-nale skatt som lå gjemt i folkevisene og
med øyet åpent for skjønnheten i en
dekorativ kunst som hadde hentet sine
inspirasjoner fra folkets gamle sanger og nasjonale
kunstskapelser. Munthe har et sted
sammenlignet de norske folkeviser med
Bibelens hymner: »På samme Vis er vore ældste
Sange at ligne med Formler for et helt
Kredsløb af Livssyn og Stemninger, og vi
lytter til det drabelige knappe i Teksterne
og det vældige i Rytmen, som hørte vi
Hammerslag fra Historiens Smedje, der den
svejser Folkeslagenes og Kulturlagenes
Tankegange Led på Led til Tidernes lange
Kjæde.» Han så i de norske folkeviser »en
underfull verden av historie, poesi, eventyr,
mystikk og trollskap som han gjerne vilde
gjøre levende igjen i folkets bevissthet på
samme måte som kongesagaene», skrev
Wilhelm Munthe, som stod sin onkel nærme
i hans senere år. »Øinene tvang ham
til-slutt til å legge arbeidet bort, men 7
folkeviser rakk han å gjøre fullt ferdig på 32
blad, hvert av dem et gjennemkomponert
kunstverk, og blandt dem er en ny utgave
av det dype, merkelige kvad som først
hadde fanget hans sinn: Draumkvædet.»
På dette verk har Munthe arbeidet i
flere år. Han tok det som et
»fyrabend-arbeide» i ledige stunder, men måtte
ofte legge det bort fordi det rønnet slik på
øynene hans, og til slutt har han måttet
innse at han ville aldri få utsmykket og
skrevet alle de viser som han opprinnelig
hadde tenkt å ta med. Han ønsket dog
sterkt å få utgitt de ferdige blad ennå
mens han selv levet og kunne følge med
under arbeidet med å reprodusere
originalene. Derfor henvendte han seg til
forleggere og grafiske anstalter både i Norge og
i utlandet, men til hans store sorg var der
ingen som torde påta seg det vanskelige
og kostbare foretakende. Heller ikke hos
sine gamle venner Eilif Peterssen og Erik
Werenskiold fant han noen interesse for
dette foretakende. De mente åpenbart at
Munthe her drev på med ting som
for-lengst var blitt passé. Selv har han
utvil-somt ansett dette folkeviseverk som en av
sine betydeligste innsatser i norsk kunst,
og et vitnesbyrd herom er det når han lot
originalene deponere i
Universitetsbiblioteket mens han selv bare beholdt
fotografier av dem hjemme på »Leveld», Fornebo.
Sett i sammenheng med hans dekorative
kunst som helhet, danner hans »Folkeviser»
en videre utvikling av hans dekorative
kartonger. »Biidet» er blitt rendyrket,
ornamentet har sin selvstendige plass, og
teksten er vokset utover en hel bokside. På
denne måte kan vi si at Munthes
»Folkeviser» har røtter dypt ned i 1890-årenes
nasjonalromantik, dengang han var blitt
grepet av de store nasjonale verdier som lå
gjemt og glemt for det brede folk i de
folkeviser han kjente fra Landstads utgave. Opp
igjennem årene kom han stadig tilbake til
denne utgaven, og etter hvert hadde
folkevisenes skikkelser fått fastere form i hans
fantasi. Han laget hvad vi kan kalle
»parafraser» over folkevisene, og første gang han
utstillet dem var visstnok i
Kunstindustrimuseet 1917. Det er senere at han tar til
med å skape dem om i bokform og
komponere dem side for side i tekst og billeder.
Før han døde gav han endel direktiver for
utgivelsen til Pola Gauguin, og det er all
grunn til å tro at disse blev fulgt med pietet
av dem som stellet med utgivelsen etter
hans død, slik at vi kan betrakte
»Folkeviser» av 1933 som hans siste store
bok-kunstverk, i det store og hele preget av
hans kunstneriske tanke.
Initiativet til utgivelsen blev tatt av
overbibliotekar Wilhelm Munthe, som sammen
med advokat Arthur Skjelderup ordnet
450
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
