Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Træna. Et nordnorsk fangstsamfunn fra førhistorisk tid — langt uti havet. Av Gutorm Gjessing
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
G ut o r m Gjessing
To massegraver fra 1300-årene.
Likesom i Kirkkellaren er det trolig öfre
fra »svartedauen».
2000 f. Kr. Det er et resultat som faller
ypperlig i tråd med de mest moderne
kvar-tærgeologiske landevinninger i Danmark og
Norge, og det får desto større verdi fordi
det er oppnådd helt uavhengig av de
kvar-tærgeologiske metoder. Videre har vi
endelig fått det sikre bevis for at steinalderen
— skiferbruken — her nord har holdt seg
gjennom hele bronsealderen og et stykke
inn i den eldste jernalder, — nesten helt
ned til Kr. f. Men først i midten av
500-årene e. Kr. er hulen blitt oppgitt som
buplass.
Gravleggingene har skjedd i to skilte
tidsrom. Vel hadde bare de færreste fått
noe med seg, som kunne tidfeste gravene.
Men over skjelettene innerst i hulen var
det helt urørte buplasslag, og i dette urørte
lag lå det en liten beinangel, som jo da må
være yngre enn gravene. Et av likene hadde
fått med seg en kam fra 300-årene, et annet
en foliekniv av jern fra 500-årene. Det er
med andre ord fullt på det rene at de første
døde er gravlagt enda mens folk bodde i
hulen. Men mesteparten av gravene var
skåret rett ned gjennom kulturlagene. De
tilhører en senere tid. På et par av likene
ble det funnet noen enkle beltespenner av
jern, som ikke sa noe større om
tidsstil-lingen. Vi skulle åpenbart ikke få greie på
hvor gamle de var.
De tre siste skjeletter som ble grävd
fram, var tydelig nok en familie, mann,
kone og et lite barn, — den siste, lakoniske
melding om en eller ånnen tragedie — og
ved det siste av disse skjeletter — det aller
siste skjelett i hele hulen — fant vi et stort,
staselig sverd, 1,15 meter langt, det rakk
fra skulderen til langt ned på leggen. Sverdet
skriver seg fra 1300-årene, og det er all
grunn til å tro at alle disse yngre graver er
samtidige. Likene fra eldre jernalder var
alltid lagt ned enkeltvis, mens de
mellom-alderske graver inneholdt flere lik, oftest
tre—fire.
Det ligger snublende nær å tro at disse
graver med flere individer i hver dekker
over en alvorlig tragedie som har rammet
øya. Og denne mistanke nærmer seg visshet
når jeg tillåter meg en liten digressjon — alt
her å nevne to massegraver, som ble grävd
ut nede i sjølve Sandaværet, der folk bor
nå, og hvor også den mellomalderske
bu-setting har vært. Det var grävd to store
rektangulære graver ned i sanden med snaue
1I2 meters mellomrom. I den ene lå minst
10 individer, i den andre minst 14. Til dem
kommer tre skjeletter som var funnet
tidligere. Særlig i den ene av disse graver lå
likene oppå hverandre og tett sammen,
rent som hadde de vært buntet ihop og
stappet ned i graven. Dateringen er helt
sikker. Tvers over likene i den ene grav
var det lagt en stor øks fra 1300-årene, den
andre er datert til samme tid ved en liten
kniv i slir og noen andre småsaker,
deri-blant en nøkkel.
Trænværingene har ikke noe imot å låge
litt krigsromantikk, og drømmer om et
stort slag på Sanda —• slik at disse graver
med andre ord skulle være et lite
Korsbetningen en miniature. Og helt uten mening
er det ikke. Håkon Håkonssons saga
forteller at hertug Skule sendte folk nord til
Hålogaland. Pål Fot og Sigurd Patten för
ytre leia med skip, og da de kom til Sanda
drepte de der Olav Dålk og Jon Sylgja, som
130
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
